Når familiemaskineriet trenger smøring

Er det egentlig helt stressfritt å være med familien døgnet rundt i ferien?

Publisert:

FERIE: Målet må være at vi alle skal komme i feriemodus med lave skuldre og full frihet, skriver Solveig Wivestad, som er lærer på International School of Bergen. Foto: NBT Scanpix

Debattinnlegg

Solveig Wivestad
Lærer, International School of Bergen

Både barn og voksne har travle liv, og behovet for stressfrie dager med tid til hverandre blir viktig. Men er det egentlig helt stressfritt å være med familien 24/7 i alle ferier?

Vi er en liten familie på mor, far og to gutter, som hver ferie opplever at familielivet er et maskineri som må justeres, smøres og av og til repareres. Hvor knirker det? Hvorfor knirker det?

Solveig Wivestad. Foto: Foto: Barn i byen

I starten av ferien havner familien i en slags boble, der vi som foreldre virkelig ser barna våre: Hvordan de har det, hva de savner, hvordan de oppfører seg. Vi reflekterer over det vi burde gjort annerledes i oppdragelsen. Jeg kaller dette diagnostikkfasen, for her dukker det opp bekymringer over atferd, trivsel, selvstendighet, samhandling og kommunikasjon. «Snakk med innestemme!» er en gjenganger når vi hører ekkoet av minsten gjalle to kvartaler nedi gaten.

Listen av ting å ta tak i kan bli lang, og stresset som følger med dette føles ikke nødvendigvis som ferie. Men det er nettopp fordi ferie gir mer tid at ting blir så tydelig. Man kan stoppe opp og se på de minste delene under lupen, både hos oss selv og barna. Vi ser hva som må gjøres og hvordan vi må handle. Delene i maskineriet må pusses, oljes og settes på plass igjen med den siste finjusteringen, før familiemaskineriet forhåpentligvis kan begynne å fungere i knirkefritt feriemodus.

I hverdagslivet har vi våre private sfærer på skole, jobb og i barnehagen, der vi kan utfolde oss og erfare verden, uten familien. Vi kan bestemme mye selv. Denne siden av hverdagslivet tar brått slutt når ferien starter, og tapet av frihetsfølelsen merkes også hos en 11-åring: «Hvorfor skal dere alltid bestemme hva jeg kan se på når jeg vet at jeg takler det?»

Les også

Mamma er opptatt, gutter!

Jeg husker krangling med mine søstre i baksetet til Toyotaen på svingete veier mot landstedet vårt utenfor Mandal. Jeg minnes en varm bil med en eim av svett nistepakke og frustrerte foreldre på randen av kokepunktet, som på ulikt vis, og noen ganger ganske desperat, forsøkte å justere oppførselen vår, med og uten hell.

Men da vi endelig kom frem, levde vi som fullstendig frie barn. I sjøen, på båttur, sprettende rundt omkring på knatter og svaberg, på let etter forlatte kaniner og uendelig mange andre eventyr som våre foreldre aldri var en del av. Vi levde i en vidunderlig bekymringsløs verden, helt til sulten tok oss og vi kom hjem til middag.

Les også

En hyllest til bilferien

Målet må være at vi alle skal komme nettopp der. I feriemodus med lave skuldre og full frihet. Både foreldre og barn har behov for egentid og eventyr i ferien. Men vår generasjon er nok hakket mer til stede for våre barn, på godt og vondt. Vi ønsker at barna våre skal blomstre og bli trygge – vi løfter dem foran oss.

Jeg opplever at foreldregenerasjonen vår har et slags «Årets forelder-kompleks», der det er om å gjøre å stille mest mulig opp for sine barn. Blir det for mye styring? For mange tilbakemeldinger på atferd, prestasjoner og tilrettelegging av aktiviteter?

I min barndoms somre lærte jeg og mine søstre å ikke klatre der det er overheng, vi lærte at vi skulle passe oss for å ikke få krabbeteiner i motoren, for det var mye jobb å dra dem opp, ro inn til land å levere dem tilbake til eieren. Livet var spennende, nettopp fordi vi fikk muligheten til å oppleve ting på egen hånd, og vi ble tildelt en tillit som førte til at vi stort sett tok kloke valg i livet.

Det er noe enkelt og veldig fint å sitte i en båt og bare vente på fisk som enten biter eller ikke. Her får tankene vandre fritt i takt med bølgeskvulp og måkeskrik. Da detter høye skuldre ned, og vi lar oss ikke forstyrres av sosiale medier eller nyheter.

Dersom fisken biter, erfares biologien i hendene våre, og spørsmål om liv og død sitter løst. «Se, den spreller, uten hode!». Disse stundene gjemmer vi på i skattekisten vår av minner, og det er stunder som blir viktig næring når larmen av hverdagen møter oss igjen.

Les også

Når «fritiden» bare blir stress

Da vi sist ferie besøkte vår venne­familie, skjedde det noe med min egen lille familie. De voksne var så opptatt med å snakke sammen og barna var så engasjert i alle planene de ville utrette, at vi nesten ikke så hverandre en hel dag. Som i min barndom, møttes vi til middag, og det ble rikelig med fellestid på kvelden. Våre venner har som en klar regel at det ikke er lov med skjerm på landstedet. I stedet ble det laget kortfilm og musikk, og det ble tid til lek, spill, bading og lange, gode samtaler.

Vi tok med oss denne stemningen videre i ferien – og med ett knirket familiemaskineriet mindre, og alle fikk sine behov oppfylt. Det var et overskudd og en letthet i luften som la til rette for å være sammen som familie.

Teksten ble først publisert i magasinet Barn i Byen.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg