«Har du tanker om å skade deg selv eller babyen?» «Ja.»

For to år siden var depresjon et fremmedord for meg. Bare tanken på ikke å like en uskyldig baby, fikk meg til å grøsse.

GOD NOK: Nå begynner jeg å få tilbake troen på at jeg er en god nok mamma, skriver Marthe Austegard som opplevde en fødselsdepresjon etter at hun fikk sitt andre barn.

Tor Høvik
  • Marthe Austegard
    Bergen

Fødselsdepresjon, postpartum eller barseldepresjon – vi kan kalle det hva vi vil, navnet verken sminker eller shamer virkeligheten. Jeg vil fortelle dere hvordan en fødselsdepresjon kan arte seg. Eller rettere sagt herje, for den gjør nemlig at en fungerer dårlig.

For to år siden var depresjon et fremmedord for meg. Jeg hadde aldri hatt tanker om selvmord. Bare tanken på å ikke like en uskyldig baby, fikk meg til å grøsse. Jeg hadde aldri kjent på fortvilelser som var så mørke, at det umulig kunne dukke opp en løsning. Jeg ante ingenting.

Les også

Hun våknet opp med panikkanfall. Det var starten på en fødselsdepresjon

Barn nummer én gikk lekende lett, både å bære frem, føde og elske fra første sekund. Barn nummer to ble en helt annen opplevelse.

Alle forberedte oss på at det ville bli annerledes med to. Noen sa at det ville bli tøft. Men jeg visste jo hva som krevdes. Jeg var god på babyer. God på amming. Full av kjærlighet og ikke minst full av tålmodighet. Utdannet i barns utvikling er jeg også, bare for å gjøre nederlaget maksimalt.

Nå er lillesøster halvannet år, men fortsatt klarer jeg ikke å befri meg fra tanken på at hun var uheldig som endte opp med meg som mamma i starten. Likevel vet jeg at hun har fått det hun trengte og utviklet seg normalt. Hun er fri og full av lek og kjærlighet. Hun har ikke sett eller hørt tankene mine. Det er ikke i hennes hode at ekkoet av jaet spilles av om igjen og om igjen. «Har du tanker om å skade deg selv eller babyen?» «Ja.»

Jeg fødte en frisk jente. Fødselen gikk fint. Vi hadde en frisk storebror, et solid parforhold, et stort nettverk av fantastisk familie og venner. Vi var kjempeheldige! Likevel lukket jeg meg inne på do hver kveld etter at storebror var lagt, og hulket over doskålen. Tause hulk fra et forvrengt ansikt, ulyder som ikke kunne holdes inne lenger.

Samboeren min bysset på lillesøster. Så sov vi, en time, kanskje tre, før det var på’an igjen. Samboeren min kjørte på jobb. Jeg leverte en motvillig, gråtende storebror i barnehagen og satt med en gråtende lillesøster, og gråt selv frem til jeg skulle hente i barnehagen.

For ett år siden var jeg en god mamma, med en lykkelig sønn. Jeg ga meg selv en del av æren for at han var lykkelig. Tilsvarende var det jeg som tok på meg skylden nå. Bare at denne gang var alt sett gjennom et forstørrelsesglass. Absolutt alt som ble feil nå, var min skyld.

I tre måneder hadde samboeren min full jobb, to små barn og en pasient hjemme, før vi kom oss til fastlegen min. Jeg hadde spunnet meg ned i en depresjon som svartmalte alt. Jeg var så uendelig trist. Jeg mistet fullstendig troen på meg selv.

«Nyt tiden, den går så altfor fort» sa alle de andre damene i venterommet på legekontoret. Og jeg begynte å gråte igjen. Jeg gikk jo glipp av alt det fantastiske. Jenten min gikk jo glipp av alt det fantastiske. Vi gråt jo bare.

For meg ble den riktige medisinen en cocktail bestående av at samboeren min ble hjemme med oss, at helsestasjonspsykologen ga meg håp, og at legen ga meg tid. Nå ler vi faktisk daglig. Vi snakker og synger – uten grinestemme! Nå løper jeg etter henne, mens hun hyler av fryd og gjemmer seg bak de lubne små hendene sine. Det hadde jeg faktisk aldri trodd at vi to skulle få oppleve. Jeg trodde at vi skulle være triste for alltid.

Nå elsker jeg begge barna mine like høyt. Nå er jeg ikke lenger rasende på dem som fortalte meg at «det vokser frem plass i hjertet». Det gjorde jo det, men ikke over natten. Ikke det første halvåret. Ventetiden på hjerterom var veldig lang.

Les også

På Kvinneklinikken er det blitt født vestlendinger på parkeringsplassen, i foajeen og på toalettet.

Nå begynner jeg å få tilbake troen på at jeg er en god mamma, men fortsatt må jeg få det bekreftet flere ganger i uken. At jeg er god nok for jenten min, at jeg faktisk er emosjonelt til stede for henne, at hun får «nok mamma».

Hvis jeg kan spole tilbake og instruere alle rundt meg i hva jeg trengte for å klare det siste halvannet året, hva dere rundt meg gjorde riktig, så er det dette:

  • Noen må si til meg at det går bra til slutt, at det går over, at det ikke skal være så trist for evig, at det faktisk skal bli gøy. Hver dag må dere si dette. Noen må forklare meg hva depresjon er.
  • Ingen må være redde for å være nedlatende og tenke at jeg har et barn fra før. Dere må skryte av meg. Dere må si at jeg er flink når jeg smiler til datteren min, når jeg snakker til henne, bytter bleie på henne. Dere må ikke la meg være alene.
  • Noen må være sammen med meg og babyen, uten å sende meg til et annet rom for å hvile, uten å være til praktisk nytte. Noen må bare sitte ved siden av meg og ha veldig god tid, slik at jeg slipper å være alene.
  • Jeg må bli minnet på at det første året ikke er det fineste, mest fantastiske som må nytes hvert øyeblikk. Det kommer en hel barndom, en hel ungdomstid. Jeg har god tid. Jeg kan nyte seinere.
  • Jeg er ikke rasjonell. Jeg er deprimert og trist. Dere må si de rasjonelle tingene høyt. Jeg er ikke en profesjonell sosionom med kunnskap om barns utvikling, jeg er en nybakt mamma med depresjon på besøk.
  • Vær tilgjengelig. Bare vær der. Familien min var der. De var usikre og redde for å gjøre feil og ble oppgitt når jeg kjeftet. Men de kom tilbake og var der.
  • Gjør fødselsdepresjon til noe uprivat og forbigående, fremfor noe skamfullt og hemmelig. Det er ikke lett å se at noen er deprimert. Men det er faktisk ganske vanlig med fødselsdepresjon, selv om det kjennes veldig uvanlig og veldig ensomt. Dere må gjenta at det rammer mange.
  • Helsesøstre må spørre. Jordmødre må spørre. Leger må spørre. Ikke la noen nybakte mødre gå og gråte hver dag. Familie og venner må alle bli flinkere til å spørre. De som er deprimert, trenger det spørsmålet. Tving dem til å si hvor jævlig de har det. Alle visste jo at jeg slet, men helsesøster og jordmor visste jo at det var hjelp å få. Opplys oss!

Og til alle dere andre: Bare snakk sammen og lytt. Tilby en kopp kaffe. Bare sitt ved siden av. Bare oppfør dere normalt, for den dere snakker med er også normal, i sin unormale tilstand.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg