Gi de papirløse helserettigheter

DEBATT: Ved å begrense rettighetene til de papirløse blir kostnaden ofte betydelig større, både for samfunnet og personen selv.

«Beza» er en etiopisk kvinne på snart 30 år og har alvorlig høyt blodtrykk. Hun har i motsetning til sin ektefelle og barn på fire år dessverre ikke fått «lovlig» opphold i Norge. Hun ønsker ikke å reise fra sin familie, til tross for at hun i Norge ikke har rett til helsehjelp før helsehjelpen ikke kan vente. Uten medisinsk behandling vil «Beza» ha høy risiko for hjerneslag med konsekvenser som betydelige handikap og død, samt alvorlige komplikasjoner under et eventuelt nytt svangerskap.

Heldigvis bor hun i Bergen, der hun får hjelp av frivillige som følger henne opp utenom det offentlige helsevesenet, men de fleste steder i landet vil mange som «Beza» møte stengte dører.

Det anerkjente tidsskriftet The Lancet publiserte nettopp en oppsummering av helsesituasjonen blant papirløse i ulike land ut ifra deres helserettigheter. Budskapet var klart: I land som Norge, med restriktiv lovgivning og få helserettigheter, hadde papirløse 38 prosent økt risiko for å dø tidlig, og mer enn 50 prosent økt forekomst av psykiske lidelser.

Som helsearbeidere møter vi papirløse mennesker som lider under ekstreme psykiske belastninger, diabetes eller alvorlig høyt blodtrykk. Mange av disse sykdommene ville hos den øvrige befolkningen bli holdt under kontroll ved tidlig å sette inn billige og effektive tiltak som forebygger alvorlige komplikasjoner. Settes ikke tiltakene inn tidlig, vil for eksempel diabetes kunne gi alvorlige skader på nerver, syn og hjerte. Skadene kan utløse langvarig og kostbar intensivbehandling, og de kan noen ganger ta livet av pasienten.

Norge befinner seg pr. i dag i klassen som gir minst helsetjenester til de papirløse – sammen med noen få andre land i Europa, som Bulgaria og Polen. De fleste andre land i Europa, inkludert vårt naboland Sverige, gir betydelig bedre helserettigheter til de papirløse. I land som Belgia og Nederland har papirløse mer eller mindre de samme helsemessige rettighetene som befolkningen for øvrig.

Føringene som gis til helsepersonell i Norge gir de papirløse i hovedsak kun rett til kritisk nødvendig helsehjelp ved fare for nært forestående død, varig sterkt nedsatt funksjonstilstand, alvorlig skade eller sterke smerter. Selv da kreves det betaling fra de papirløse langt utover det den norske befolkning betaler – som mange av de papirløse ikke er i stand til å dekke.

Konsekvensen er at mange blir møtt med at helsevesenet fortvilet løfter på skuldrene.

De fleste helsearbeidere har sterke moralske kompass og et ønske om å hjelpe, men opplever at rammene ofte gjør dette arbeidet svært vanskelig. For de papirløse medfører situasjonen stor uforutsigbarhet i møte med norsk helsevesen – også når det gjelder hjelp de i teorien har krav på.

Selv når sykdommene udiskutabelt er alvorlige og ikke kan vente, som ved alvorlig kreftsykdom, har det vært flere eksempler der de papirløse har fått regninger på flere hundre tusen kroner for behandlingen.

Gravide har etter fødsel på sykehus fått regning på rundt 50.000 kroner. Samtidig vet vi at de som ikke føder på sykehus kan risikere store komplikasjoner for både mor og barn. Når papirløse hører slike historier, vegrer mange seg for å kontakte norsk helsevesen, uansett behov eller alvorlighetsgrad. Heldigvis kan dette løses enkelt ved å gi helserettigheter til de papirløse.

Det er blitt anslått at det er rundt 18.000 papirløse i Norge. 3000–5000 har bodd i Norge i fem år eller mer. Ved å begrense rettighetene til de papirløse blir konsekvensene fort så alvorlige at de trenger omfattende behandling. Kostnaden blir da ofte betydelig større – både for samfunnet og personen selv.

De papirløse utgjør langt under en prosent av befolkningen i Norge, og det er vanskelig å se for seg at det å gi de papirløse rettigheter på linje med den norske befolkningen for øvrig, skulle gi store økninger i helsekostnadene.

Vi utfordrer derfor norske politikere til å benytte seg av en unik mulighet til å sette positive spor for ettertiden, og la de mest sårbare i samfunnet få tilgang til helsetjenester på linje med andre i det norske samfunnet. Pennestrøk kan redde liv, men pennestrøk kan også ta liv. Hvordan vil dere at ettertiden skal huske dere?

Har du meninger? Send oss en e-post. Følg BTmeninger på Facebook!