Bruktjul

I år tror jeg at jeg får en god bok av pappa, fra bokhyllens hans.

Denne artikkelen er over syv år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg glemmer aldri året pappa kjøpte julegaver til oss på Statoil. To timer før juleribben kom på bordet.

Det var den gang pappa var en travel forretningsmann. Da kjørte han i panikk til nærmeste bensinstasjon for å ordne årets julegaver.

Jeg fikk en blå plastlykt med ekstra lang lesetid. Min søster det samme.

Pappa var ikke alene om å stresse-shoppe slik før jul, mange av hans forretningstravle kolleger gjør unna julegavene på taxfreebutikken eller på flyet hjem fra det siste møtet. Å halse rundt lillejulaften og panikkshoppe er på mange måter det motsatte av glede. Gavehandlingen i desember handler 80 prosent om plikt og 20 prosent om glede, uttalte en professor.

Pliktshoppingen er også et miljøsvik. Mens politikerne diskuterer klimaet i Paris, shopper vi som gale.

I år har min nærmeste familie bestemt oss for å gi brukt-gaver til hverandre til jul. Konseptet er at vi finner(fine) ting hjemme og gir bort. Filosofien er enkel: Det går an å finne ting hjemme som man ikke har bruk for, og som hun vet andre blir glad for.

Treåringen elsker kanskje fetterens urørte lastebil mens hun foretrekker den andres klossesett.

Bruktgavene er ingen lettvint ryddesjau. Tvert imot kan de bli de mest personlige julegavene under treet. Og når vi vet at norske barn i snitt har hundrevis av leker på rommet sitt, er gjenbruksgaver ingen dårlig idé.

Pappa kunne spart seg den stressende bensinstasjonsturen. Det er stress for giveren og livsfarlig for miljøet.

I år får jeg kanskje en god bok av pappa, fra bokhyllen hans. Det blir fint.