Et forsvar for ledelsen i bergenspolitiet

Vold, seksuelle overgrep og menneskehandel må prioriteres over så godt som all annen kriminalitet. Det liker ikke «narkotikadelen» av norsk politi.

MAKTKAMP: Det er en stygg maktkamp som foregår på innsiden av politiet, og de har så langt fått mediene på kroken, skriver Hans Fredrik Marthinussen. Odd E. Nerbø

Hans Fredrik Marthinussen
Professor i rettsvitenskap, Universitetet i Bergen

Bergenspolitiet er igjen blåst utover avisforsider. Som en av dets sterkeste kritikere de siste årene, tar jeg meg imidlertid i å stusse over kritikken denne gangen. Er det virkelig slik at byrådsledere, politikere, journalister og jussprofessorer virkelig mener at narkotikakriminalitet skal settes over all annen kriminalitet?

Det kreves ikke spesielt mye fantasi for å se at bergenspolitiet har vært nødt til å gjøre harde prioriteringer de siste årene. Kritikken har vært massiv, og arbeidsmiljøet har vært under enhver kritikk. Folk har sluttet og blitt sykmeldt, og ikke minst blant juristene har dette skapt store kapasitetsproblemer. Jeg antar det ikke finnes norske journalister eller politikere som på alvor mener at overgrepssaker mot barn ikke må prioriteres over så godt som all annen kriminalitet. Og dersom etterforsknings- og påtaleseksjonene ikke makter mer enn å ta seg av overgrepssaker, har det lite for seg at spanerne løper rundt etter narkotikanettverk.

Les også

Sviket fra politiledelsen

Politiledelsens prioritering illustrerer det mange av oss har visst lenge: Krigen mot narkotika er allerede tapt. Norges langstrakte grenser er umulige å passe på. Narkotikaen flommer inn over landet, og enhver kan via et googlesøk finne ut hvordan man bestiller på det krypterte, «mørke» nettet og få hjem i posten. Mengden narkotika som stoppes og beslaglegges av toll og politi, må regnes i promille, ikke prosent. Dette vet politiet. Det er derfor de kan sette 50 kilo hasj i omsetning på gaten i Oslo, slik de gjorde i fjor – fordi det ikke utgjør en forskjell.

Hver gang en utenlandsk langer tas, erstattes han raskt av en ny, noe som fremkommer tydelig av varselets omtale av fengslingen av de litauiske «hovedmennene». Verden er full av fattige unge menn som ikke først og fremst er redd for norsk politi og fengselsvesen. Vi kan fylle fengslene våre med dem, men det påvirker ikke tilbudet av narkotika der ute.

Det er grupperinger i norsk politi som ønsker at narkotika skal forbli førsteprioritet, til tross for at det blant annet leder til mangel på voldtektsetterforskere. I årets evaluering konkluderte Politidirektoratet med at fire av ti voldtektssaker ble etterforsket med lav eller svært lav kvalitet. Det er en direkte konsekvens av narkotikasakenes status. Som lederen i Politiets Fellesforbund, Sindre Bolstad, sier til BT, er det en trend i hele landet at andre saker nå er i ferd med å bli ansett som viktigere enn narkotika.

Alvorlige tilfeller av seksualforbrytelser, voldsforbrytelser, trafikklovbrudd og økonomisk kriminalitet, samt menneskehandel og vold i nære relasjoner prioriteres nå høyere enn narkotika. Selv førstestatsadvokat Stolt-Nielsen er i sitt brev til Riksadvokaten tydelig på at dette er årsaken til frustrasjonen hos varsleren og hans kolleger.

Det endrete fokuset i politiet, av statsadvokaten omtalt som et paradigmeskifte, er en utvikling jeg imøteser med glede, og jeg har vondt for å forstå at det ikke er en riktig prioritering. Det oppfattes imidlertid av «narkotikadelen» av norsk politi som en trussel.

Dette er en meget stor og sterk gruppering innad i politiet – det er ikke en urimelig antakelse at opp mot en tredjedel av politiressursene våre brukes på narkotikarelatert kriminalitet. Denne grupperingen har trolig valgt seg ut bergenspolitiet som det åpenbart enkleste målet for «sjokkavsløringen». De håper at dette skal sikre narkotikasakenes status som politiets førsteprioritet i årene fremover, selv om krigen allerede er tapt. Det er nemlig ikke like gøy å arbeide med familievoldssaker, voldtekter, organisert arbeidslivskriminalitet og krevende pedofilisaker. Det er langt mindre kommunikasjonskontroll, spaning, avansert teknisk utstyr som falske basestasjoner og andre spennende politimetoder som benyttes i slike saker. Dette er en stygg maktkamp som foregår på innsiden av politiet, og de har så langt fått mediene på kroken.

Til alt overmål skyver narkotikapolitiet de tunge misbrukerne, som de ellers jager rundt i byen, foran seg i saken. De fremstiller det som om de er siste skanse og beskyttelse mot flere overdosedødsfall, når realiteten er at politiets jaging har ført til flere overdoser i Bergen. Først i 2015, ved hjelp av blant annet lavterskel-LAR i Helse Bergen, pasientsikkerhetsprogrammet i Bergensklinikkene, MO-sentrene m.m., viser FHIs tall en gledelig nedgang i overdosetallene i Bergen, stikk i strid med hva narkotikaspanernes verdensbilde skulle tilsi.

Les også

Varsler har ikke tillit til politimesteren

Det er fortsatt fullstendig umulig å forstå det enorme omfanget av brukersaker i bergenspolitiet slik ressurssituasjonen er, og her er også ledelsen på villspor – om enn som følge av sterkt press. Selv om hver enkelt sak er liten og enkel, er det så mange av dem at de opplagt legger beslag på ikke ubetydelige påtaleressurser. Slik sett er prioriteringen hårreisende, og det er på høy tid at justisministeren setter strek for denne praksisen ved ganske enkelt å fjerne politiets selvproduserte brukersaker fra oppklaringsstatistikken. Men denne feilprioriteringen gjør det ikke mindre riktig å prioritere overgrepssaker over de større narkotikasakene.

Noen vil gjerne innvende at det i narkotikamiljøet også forekommer ganske omfattende og grove voldssaker, menneskehandel m.m. Det er i og for seg riktig. Men at politiet prioriterer grove narkotikasaker, har reelt sett neppe særlig effekt på omfanget av disse forbrytelsene, og det må være mer effektivt å gå direkte etter menneskehandel enn å skulle gå via narkotika. Det er greit nok at politiet ikke selv kan velge å avkriminalisere narkotikaforbrytelser, men nå er det tross alt rapportert om 41 grove narkotikasaker så langt i år, selv om målet for 2016 er 110. Det er altså ikke snakk om noen reell «avkriminalisering», en problemstilling som pussig nok ikke reises når politiet bortprioriterer hverdagskriminalitet med kjent gjerningsmann.

Skal vi bli kvitt all den svært alvorlige kriminaliteten som oppstår i disse miljøene, en konsekvens av de enorme pengesummene som strømmer inn, er eneste muligheten å fjerne markedet gjennom regulert rusmiddelomsetning. Inntil det skjer, er spørsmålet om ikke det er helt riktig av bergenspolitiet å nedprioritere saker som tidligere neppe har reddet noen rusavhengige i Bergen fra overdoser.

Jeg heier på en politimester som setter volds-, sedelighets- og menneskehandelssaker øverst på dagsordenen, og da overgrep mot barn helt på toppen. Bergen fortjener en slik politimester nå.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg