Fastlegen tenkte utenfor boksen. Det reddet meg fra alkoholen.

Narkomane får god hjelp i form av sterke medisiner. Vi trenger et «Lar» også for alkoholikere.

Publisert Publisert

Nils-Erik Risberg slet i mange år med tunge alkoholproblemer, men er i dag tørrlagt. Han advarer helsevesenet mot å skille for mye mellom alkoholikere og narkomane. Foto: Privat

Debattinnlegg

  • Nils-Erik Risberg
    Alkoholiker
  1. Leserne mener

Jeg er en mann på 37 år, med nærmere 30 innleggelser bak meg. Jeg har en fargerik fortid når det gjelder forskjellige rusmidler, men da jeg sluttet med alt annet, var jeg «flink» hvis jeg bare tok meg noen øl.

Ikke ante jeg at den brune, uskyldige flasken med leskedrikk skulle bli en konge som tok innersvingen på meg. Den førte til mange år i helvete og gjorde at jeg ble en kasteball i systemene for rus og psykiatri.

Helt siden jeg var ca. 21 år, har jeg slitt med alkohol. Når jeg tenker tilbake, forstår jeg ikke helt hva som skjedde. At jeg skulle bli alkoholiker, var like uventet som angrepet på Pearl Harbor. Mange ble overrasket, for jeg var en ganske «flink gutt» før jeg begynte å ruse meg.

I periodene da jeg drakk, klarte jeg knapt å spise mat. Noen ganger kunne jeg drikke 24 halvlitere pils i døgnet, og det var ikke få ganger jeg ble innlagt på grunn av rusutløste psykoser, eller selvmordstanker. Jeg har også opplevd kraftige epileptiske anfall og hallusinasjoner på avrusning.

De gangene jeg var desperat og blakk, ble jeg «kreativ» nok til å drikke munnskyllevann, anti-bac, rødsprit og omtrent alt annet jeg kunne komme over, så lenge det var alkohol i det.

I samfunnet vårt skiller man veldig mellom den narkomane og alkoholikeren. Dette har jeg store problemer med å forstå.

De er begge rusavhengige. De blir begge veldig syke av rusmiddelet de er avhengig av, og de trenger ofte sykehusinnleggelse når de ikke får stoffet de er avhengig av. De får begge abstinenser. Og når det har gått langt nok, har de ofte de samme manglene.

De gangene jeg var innlagt til rusbehandling, bodde jeg ofte under samme tak som for eksempel heroinister. De fikk metadon og liknende sterke medisiner via Lar (legemiddelassistert rehabilitering). Jeg og de andre alkoholikerne, derimot, var «heldige» dersom vi fikk en valium eller Sobril når abstinensene var som verst.

Les også

På Rusakutten er alkohol det største problemet. Det vet «Peder» det meste om.

Mens jeg var innlagt, ble jeg så delirisk at jeg trodde at jeg var i min egen leilighet, og forsøkte å jage alle de andre pasientene og ansatte ut av stuen min. Jeg kjente dem jo ikke, og de hadde ingenting i mitt hjem å gjøre. Da ble jeg møtt med kraftig latter, og jeg innrømmer at jeg selv kan se det humoristiske i det i dag.

Men frykten jeg hadde der og da, kan ikke beskrives i ord. Og først da skjønte de ansatte at allergimedisinene ikke var sterke nok. For det var som regel dette vi fikk: allergimedisiner som Atarax og Vallergan, fordi disse skulle ha en beroligende effekt som bivirkning.

I mine øyne er dette som å legge et plaster over et infisert kutt. Det hjelper ikke.

Til opplysning: Kraftig alkoholabstinens er en av de få abstinensformene man kan dø av. Jeg synes det er så rart at «alle kjenner en alkoholiker», mens de samtidig har så lite innsikt i problematikken.

De aner ikke at det kan være livsfarlig å kaste en tungt alkoholisert mann eller kvinne i fyllearresten, og de vet ikke forskjellen på vanlig fyllesyke og kraftig alkoholabstinens.

Nå til sakens kjerne, som er ettervernet. Dersom man blir hektet på heroin, får man tilgang til sprøyterom, og muligheten for å komme innunder Lar. Man får erstatninger for heroin – tunge medisiner som metadon, Subutex og Subuxone.

Og det er her det begynner å skurre for meg. Mens heroinisten får effektive medisiner, er alkoholikeren «heldig» hvis han får en valium eller Sobril (benzodiazepiner, heretter «benzo») i den mest akutte avrusningen.

Dette er medikamenter som lindrer og forbedrer en potensielt livstruende tilstand. Men de skal kun brukes i nøden, for de er «potensielt avhengighetsskapende».

Dette bildet ble tatt for noen år siden, da det meste i Nils-Erik Risbergs liv handlet om alkoholen. Foto: Privat

I 2013 fikk jeg endelig en veldig dyktig fastlege, som tenkte litt utenfor boksen. Dette er den type lege jeg mener det behøves flere av.

Det viste seg nemlig at Sobril for meg var en redning. For de gangene jeg hadde endt opp på en skikkelig fyllekule, og avrusningen ble mildt sagt grusom, var Sobril den eneste livbøyen og motivasjonen som i det hele tatt fikk meg inn på tanken om å slutte å drikke.

Jeg var traumatisert av avrusninger og mildt sagt skremmende opplevelser tidligere, og våget rett og slett ikke å slutte å drikke uten skikkelig hjelp. Men hvis jeg fikk en resept på Sobril, klarte jeg det.

Fastlegen så også at hvis jeg sto på en ganske lav dose Sobril, skulle det mer til for at jeg falt utpå igjen. Så selv om han ikke likte å skrive ut Sobril til meg fast, skjønte han at det var mye bedre enn at jeg drakk. Dette var mitt «Lar».

Les også

Tidligere alkoholmisbruker: «Jeg fornektet problemet mitt altfor lenge»

Mange leger sier slike ting som at «dersom man går fast på benzo, må man til stadighet øke dosen for å oppnå samme effekt». Da har jeg i så fall vært velsignet, for jeg har aldri hatt behov for å øke dosen. Jeg har riktignok hatt behov for større doser i etterkant av en fyllekule, men dosen har også gått ned igjen når jeg har blitt stabilisert.

Det andre man ofte hører, er at «benzo er veldig avhengighetsskapende». Ja, dersom man går på benzo fast, må man ikke slutte med dem brått. Men jeg har flere ganger sluttet med Sobril og valium, uten å oppleve så mye som et eneste abstinenssymptom.

Jeg har trappet ned langsomt. Langsom nedtrapping, ingen abstinenser.

Du har selvsagt «faren for blandingsmisbruk». Benzo og alkohol skal ikke kombineres. Det er jeg helt enig i, og det er klart. Men dersom man for eksempel hadde innført et «Lar»-system for alkoholikeren, så kunne dette blitt løst på følgende måte:

Alkoholikeren kunne ha fått gå på Sobril eller valium fast, mot at han leverte urinprøver og tok antabus under tilsyn. Da kan man ikke drikke.

Smerte- og angstdempende medisiner som Sobril og valium har bivirkninger, men bør kunne brukes i behandlingen av alkoholikere, mener innsenderen. Foto: NTB Scanpix

Jeg tror at mange alkoholikere kunne blitt reddet hvis flere innenfor helsevesenet tenkte utenfor boksen. En tørrlagt alkoholiker som står fast på en moderat dose valium eller Sobril, vil garantert leve et mye bedre og lengre liv enn en aktiv alkoholiker.

Mange tror det er mye verre å være narkoman enn alkoholiker. Dette er feil. Alkohol er noe av det verste man kan være avhengig av, og kroppen brytes ned raskt.

Mange som leser dette, vil kanskje tenke: Er ikke det beste å bare slutte med alt, da? Det er sikkert en fin tanke, og i en perfekt verden hadde vi ikke hatt alkoholisme og narkomani. Imidlertid må vi tilpasse oss verden slik den er, og forholde oss til den så godt som mulig.

Alkoholikeren trenger mer forståelse.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg