Jeg vil treffe innbruddstyven

For noen netter siden våknet jeg av lyder i huset. Min mann var på reise, og jeg var alene med tre små barn.

SKREMMENDE: Kvinnen skriver at hun er blitt engstelig etter nærmøtet med tyvene. Hun vil gjerne snakke med mannen som er pågrepet for innbruddet. Illustrasjonsfoto: Lucky Business / Shutterstock / NTB scanpix

Debattinnlegg

Anonym kvinne, Bergen

Jeg avfeide først lydene som et av barna som var på do. Lydene ble sterkere, og etter en stund tenkte jeg at jeg måtte stå opp for å fortelle dem at det var midt på natten. De måtte legge seg igjen.

Jeg sto opp og gikk ut på badet. Jeg hørte stemmer. En mannsstemme. Hæ? Hvem kan det være? Hodet var fortsatt uklart av søvnens slør. Er det svigerfar? Er det leieboeren? Og hvorfor er han her nå?

Jeg åpnet døren inn til toalettet. Der stod to mennesker jeg aldri hadde sett før og pakket tingene våre ned i en bag.

Klokken var nærmere halv fire om natten. Jeg stod overfor et innbrudd. Adrenalinet pumpet raskt. Jeg tok tak i skulderen til den ene mens jeg sa høyt: Hva i helvete er det dere holder på med?

Den ene fikk panikk og hoppet ut nærmeste vindu – tre meter over bakken. Den andre begynte med unnskyldninger. Han var bare på fest hos naboen. Kameraten hadde sagt at han skulle hjelpe ham å flytte. Han visste ikke hvor han var. Begge var sterkt ruset. Jeg fikk kastet ham ut.

Ringte politiet. Avhør. Gjennomgang av huset. Pågripelse av den ene personen nesten med det samme. Den andre personen dagen etterpå.

Jeg fant pent pakkede bager med alt fra smykker til boss i gangen. I hagen til naboen fant jeg flere kasser med tingene våre. De hadde tydeligvis holdt på en god stund. Pakket ned og båret bort. Vært i huset mens jeg sov. Vegg i vegg med rommet hvor barna mine sov. Med rommet hvor jeg sov.

I avhøret spurte politibetjenten meg om jeg ønsket at de skulle straffeforfølges. Kreves for erstatning. Ja, jeg ville vel det.

«Og så finnes det en mulighet som heter konfliktrådet. Da får du treffe dem og snakke om det som har skjedd. Komme frem til en avtale mellom dere. Hvis du vil, da. Jeg må bare opplyse deg om det.»

Jeg sa jeg ville tenke på det. Og jeg tenkte. Dagen etter fikk jeg tilbake det meste de hadde tatt. Nøkler. Klær. Klokke. Armbånd. Ikke diamantringen, eller gullklokken fra farmor.

Ja ja – det viktigste var at det gikk bra med alle menneskene. At barna ikke våknet. At de fortsatt ikke vet om at dette har skjedd (hvilket også er grunnen til at jeg skriver anonymt.)

I dagene etter hendelsen forstår jeg rasjonelt at jeg var et tilfeldig offer. At disse menneskene var ruset. At det ikke var ondsinnet. At de ikke er ute etter meg. At de ikke kommer tilbake.

Jeg er ikke redd. Og likevel er jeg redd. Redd hver gang jeg åpner en dør i huset. Ikke i hodet. I kroppen. Redd når barna går alene ute. Som de alltid ellers har gjort.

Jeg møtte på politistasjonen i dagene etterpå for å få tilbake gjenstander som var våre. Jeg tok opp saken med konfliktrådet. Jeg hadde jo sagt at jeg måtte tenke litt på det.

«Det er ikke aktuelt i denne saken», svarte politibetjenten. «Det er bare et standardspørsmål. De var ruset. De har gjort det samme mange ganger før. De kommer til å gjøre det igjen. De stjal ikke bare fra deg. De stjal fra mange.»

«Men jeg trenger at de får høre hva de har gjort med meg», sa jeg.

«De kommer ikke til å forandre seg», svarte hun. «Hvis du tror at det vil gjøre noen forskjell, tar du feil.»

Er det sikkert at jeg tar feil? Vet vi egentlig hva som gjør en forskjell? Vi har alle hørt historiene om den ene tingen som ble sagt som gjorde en forskjell. Den ene hendelsen. Vi vet at det skjer. Vi aner ikke på forhånd når det vil skje. Kanskje ikke engang i situasjonen. Men vi vet at det skjer.

Er det større sjanse for at det skjer i dialog mellom to parter enn i en institusjonalisert prosess med staten? Med rett og galt, straff og dom?

Jeg tror det. Men hva så hvis ikke det har en effekt. Hvis de ikke husker hvor ringen og klokken har blitt av. Hvis jeg aldri får de tilbake. Hvis det ikke går an å finne en løsning, og de er ute og stjeler hos noen andre om en uke.

Ja, så vil jeg likevel ønske å treffe dem. Menneske til menneske. Fordi jeg har et behov for bare å snakke med dem. Jeg har et behov for å fortelle dem hvordan jeg har det. Ikke kjefte, men snakke.

Den ene siden er effekten for forbryteren. Den andre er for offeret.

«Gjennom å møte offeret, stille spørsmål og fortelle om hvilke følger lovbruddet har hatt, skal gjerningspersonen stimuleres til å forstå konsekvensene av egne handlinger og bli oppmuntret til å ta ansvar. Offeret kan få bearbeidet opplevelsen, redusert angst og få innflytelse på avtalen», står det på konfliktrådets nettsider.

Kanskje synes politiet at det er unødvendig. At saken er oppklart. Kanskje gjenoppretter det ingen materiell skade. Kanskje påvirker det ikke gjerningspersonene nevneverdig.

Men kanskje gjør det det. Og uansett kjenner jeg at jeg som offer har behov for det.

Jeg er generelt veldig fornøyd med hvordan politiet har opptrådt i denne saken. Jeg har følt meg godt ivaretatt hele tiden. Men på dette punktet mener jeg politiet tar feil. Det er ikke unødvendig. Og de burde la meg, og andre i tilsvarende situasjon, få møte gjerningspersonene til dialog dersom vi ønsker det.

BT kjenner kvinnens identitet. Politiet har bekreftet at det nylig var innbrudd på adressen hennes.

Svar fra politiet

NYTTIG INNSPILL: Kvinnens debattinnlegg er en vekker for politiet, skriver politiinspektør Kari Marie Kjellstad i sitt svar. Rune Sævig (arkiv)

Kjære anonym. Det var både godt og litt vondt å lese innlegget ditt. Godt fordi alt gikk bra med dere, ingen ble fysisk skadet og fordi politiet kom etter kort tid og fikk pågrepet tyvene – og fordi det meste av tyvegodset kom tilbake.

Godt fordi politimannen som kom til stedet informerte om muligheten for å få saken behandlet i konfliktråd.

Ekstra godt fordi du som samfunnsborger og utsatt for skremmende kriminalitet, ser verdien i å prøve alternative straffemetoder.

Du har et veldig viktig poeng, det kan nemlig hende at det nytter, og at det er det som skal til for å gjøre en forskjell. På engelsk kalles det «restorative justice», vi kaller det gjenopprettende prosess. Det handler om nettopp det du påpeker: Hva som skjer mellom den fornærmede og gjerningspersonen, når gjerningsmannen møter offeret. Det er en viktig del av rehabiliteringen, både for den fornærmede og for gjerningsmannen.

Forsking har vist at dette gjelder nesten uansett hvilken type kriminalitet som er begått. Fornærmede får det bedre dersom hun har fått en unnskyldning og får sagt hva hendelsen gjorde med henne. Gjerningmannen har en større terskel for å fortsette med kriminalitet dersom han får høre konsekvensene og må si unnskyld.

Så er det litt vondt å lese innlegget ditt, fordi vi i politiet i Norge i mer enn ti år har hatt fokus på gjenopprettende prosess. Vi er flinke med barn og unge, men vi er ikke så flinke når det gjelder voksne.

Noen ganger skal personer absolutt sitte i fengsel for å hindre dem i å begå nye alvorlige forbrytelser, men vi kan likevel gjennomføre gjenopprettende prosess. Det går an å gjøre begge deler, og som du sier, det kan gjøre en forskjell.

Vi må bare erkjenne at vi ikke er bevisste nok, selv om dette er et tilbud vi skal gi. Ditt leserbrev er absolutt en vekker i så måte. Det skal vi i Vest politidistrikt ta tak i, og sammen med Konfliktrådet se om vi kan få til bedre rutiner for dette. Det er absolutt mulig.

Politireformen har forebygging som primærstrategi. Vi jobber nå for å endre politiet, slik at vi oftere tenker hva vi kan gjøre for å forebygge kriminalitet. Ditt eksempel er veldig godt. Det tar tid å endre en stor og tradisjonell organisasjon som politiet, men vi er i gang, og målet vårt er å bruke mer energi og ressurser på forebygging. Det er vår visjon frem mot 2025 at vi skal være i forkant av kriminaliteten.

Dersom du fremdeles ønsker å møte gjerningsmennene, ta kontakt med meg, så skal jeg undersøke muligheten for det.

Takk for at du satt fokus på et så viktig tema.

Politiinspektør Kari Marie Kjellstad,
leder for Felles enhet for forebygging i Vest politidistrikt

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg