Hjerterå avvisning av norske barn

DEBATT: Vi har laget et skille mellom «våre barn» og «IS-barna», der sistnevnte får bli der de er.

KUMMERLIGE FORHOLD: Rundt 30 norske barn lever i flyktningleirer som denne, i Syria og nabolandene. Dette bildet er fra leiren Zaatari i Jordan, på grensen mot Syria. Rune Sævig (arkiv)

  • Heidi Wittrup Djup
    Norsk psykologforenings menneskerettighetsutvalg (MRU)

Det sies at et samfunn kan måles på hvordan det tar vare på sine mest sårbare borgere. Små barn hører inn under denne kategorien og har dermed et særlig beskyttelsesbehov. Dette behovet gjenspeiles i norsk og internasjonal rett.

Debatten om de norske barna som sitter internert i leirer som følge av deres foreldres tilknytning til IS, synliggjør imidlertid at enkelte barn ikke aksepteres som våre borgere. Vi har laget et skille mellom «våre barn» og «IS-barna», der sistnevnte får bli der de er. De må i realiteten bære konsekvensene av foreldrenes handlinger. Dette til tross for at PST og statsministeren selv bekrefter at barna og deres mødre er norske, med rett til å komme til Norge. Forutsetningen er at de finner veien hjem selv. Det er ikke en enkel oppgave for små barn som i praksis sitter fengslet, uten kjennskap til sine egne rettigheter og hvilken hjelp de kan få.

Les også

Eirin Eikefjord: – Det er ingen grunn til å frykte at Norge skal puse med IS-folk fordi de er kvinner.

Hvis vi som samfunn skal unnlate å hjelpe de rundt 30 barna det er snakk om, de fleste av dem under seks år, må vi erkjenne hva det innebærer at vi lar dem «bli der de er». Vi må ta innover oss hvilken historie vi nå er med på å skrive, og være villige til å stå for denne overfor verdenssamfunnet, fremtiden og ikke minst overfor barna selv. Vi er mange som ikke er villige til dette, og som etterlyser handling fra norske myndigheter. Hva vet vi?

Det er mye vi ikke vet om disse barna eller hva de har vært gjennom. Det vi likevel vet, er at foreldrene har vendt det norske samfunnet ryggen ved å tilslutte seg IS og kjempe for kalifatet. Metodene IS tar i bruk overgår vår forestillingsevne når det gjelder bestialske handlinger, tortur, overgrep og propaganda. Dette går på tvers av våre verdier og utfordrer hva vi emosjonelt sett kan tåle av urett. Men vi vet også at når regnskapet for de menneskelige kostnadene ved krig gjøres opp, er det alltid barna som har betalt den største prisen. Denne uretten burde treffe oss mye hardere.

PLIKT: Vi kan ikke abdisere fra vårt ansvar om å ivareta de som trenger oss aller mest, selv om jobben er vanskelig. Norske barn er i stor fare, skriver Heidi Wittrup Djup. Privat

Les også

Barn av danske IS-krigere mister statsborgerskapet

Det er barna som får sin barndom ødelagt og sin fremtid tatt fra seg. Det er de som tar størst skade av å bli voldtatt, mishandlet, skadet og traumatisert. Det er de som lider mest under å bli brukt som middel mot et mål og rekruttert til å bli neste generasjons krigere. Når foreldrene selv ikke beskytter dem, er de fullstendig forsvarsløse og uten mulighet til å velge en annen vei.

At noen av disse barna kan ha blitt indoktrinert til å delta i krigshandlinger, er ikke et argument for at de er terrorister og tikkende bomber som kan utgjøre en fare for det norske samfunnet. Det er et argument for at de trenger vår hjelp enda mer, nettopp fordi de er ofre for krigen. De er blitt sviktet av sine foreldre og av verdenssamfunnet.

Det er vår plikt som anstendig samfunn å ivareta barna, uavhengig av handlingene de, eller foreldrene, har begått. Vi må gjøre alt vi kan for å korrigere og kompensere for skaden de er påført og gi dem en annen fremtid.

Hva kan vi gjøre? Norge har gode forutsetninger for å hjelpe barna. Det ligger store muligheter i psykososial rehabilitering. Vi har rehabilitert barnesoldater før og gitt nødvendig behandling til traumatiserte flyktningbarn. Mange av dem er i dag verdifulle og gode samfunnsborgere. De har fått hjelp til å bearbeide sine traumer, deltatt i barnehage, skole, SFO og idrett, og blitt integrert i et samfunn som har tatt dem imot. De har fått hjelp til å finne en meningsfull hverdag der de blir akseptert og satt pris på.

Dette kan vi klare igjen.

Les også

Hva skal til for å omvende en ekstremist?

Vi kan ikke abdisere fra vårt ansvar om å ivareta de som trenger oss aller mest, selv om jobben er vanskelig. Norske barn er i stor fare. Etter at IS ble beseiret i Syria, er IS-kvinnene og deres barn blitt internert i leirer. Barna sulter, fryser og er livstruende syke. For noen barn har veien ut av lidelsen først kommet ved at livet deres har tatt slutt. Det største skillet mellom «våre barn» og «IS-barna» handler således ikke om tilhørighet til Norge, men om hvilke grunnleggende rettigheter de får oppfylt. Forskjellene mellom dem er nesten ikke til å begripe.

I Norge diskuteres det likevel ikke hvordan, men om vi skal hjelpe dem, og hva vi skal gjøre med foreldrene. Det hevdes at foreldrene må straffeforfølges lokalt eller at det bør opprettes en internasjonal straffedomstol. Problemet er at det i dag ikke eksisterer en anerkjent domstol som kan ta hånd om dette. De kurdiske selvstyremaktene frykter fremveksten av nye terrorceller og ber europeiske land hente hjem sine fremmedkrigere. Syria og Irak har i lang tid brukt ressurser og lidd store tap for å bekjempe IS, og vi bør handle i solidaritet med dem. En internasjonal straffedomstol vil i tillegg ta lang tid å etablere, tid barna ikke har.

Et annet spørsmål er om vi kan hente bare barna og la mødrene bli igjen. Vi tar imidlertid stor risiko på barns vegne ved å skille dem fra sin omsorgsgiver. For noen av barna vil mor representere den eneste opplevelsen av trygghet de noensinne har kjent. Å skille dem fra hverandre kan traumatisere barnet ytterligere. Det kan ikke være en politisk beslutning å skille barna fra sine mødre. Det må foreligge en barnefaglig og juridisk vurdering i hver enkelt sak. Mødrene kan straffeforfølges og sone sin dom i Norge, barna kan tas hånd om av slekt og barnevern. Dette er vesentlige prinsipp i en rettsstat.

Det viktigste nå er likevel ikke hvor eller hvordan foreldrene skal straffeforfølges, men hvordan vi kan beskytte og hjelpe barna. Dette er et spørsmål om politisk vilje og hvilket samfunn vi velger å være.

Vi er mange som ønsker oss et samfunn der alle norske barn gis like muligheter og tilgang til skole, fritid, omsorg og trygghet, uavhengig av skaden de er påført eller foreldrenes handlinger. En leir i Syria muliggjør ikke dette. Et anstendig samfunn holder rettsstaten og menneskerettslige prinsipper høyt. La oss være et slikt samfunn. Hjelp barna hjem.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg