Fra vondt til verre for syrere i Libanon

Dersom Syria noen gang skal oppnå varig fred, må vi hjelpe dem som en dag skal tilbake.

RIVES: Beboerne er nødt til å rive ned alle betongvegger som er høyere enn én meter, noe som vil forverre livsvilkårene ytterligere når vinteren nærmer seg, skriver Maja Janmyr om de syriske flyktningleirene i Libanon. Hussein Malla / TT NYHETSBYRÅN

Debattinnlegg

Maja Janmyr
Professor i internasjonal migrasjonsrett, UiO

Det er tidlig å spå hva konsekvensene av de massive demonstrasjonene og statsministerens avgang i Libanon vil føre til. Men vi vet at syriske flyktninger i Libanon befinner seg i en særdeles prekær og vanskelig situasjon. Det setter årets Raftopris fokus på denne helgen.

Libanon har lenge blitt pålagt et uforholdsmessig stort ansvar for dem som blir tvunget til å flykte fra Syria, selv om landet mener at det ikke er et «asylland». Siden 2015 har Libanon hatt som mål å redusere antall syrere i landet betydelig. Fra de første ankomstene i 2011 og frem til i dag, har utnyttelsen og marginaliseringen av flyktningene blitt stadig forverret.

Maja Janmyr Privat

Ikke bare er det tilnærmet umulig for syrere å krysse grensen mellom Syria og Libanon ved de offisielle grenseovergangene for å søke asyl, de rundt 1,5 millioner syriske flyktningene har også svært vanskelig for å få lovlig opphold. Videre er de økonomiske kostnadene knyttet til lovlig opphold er for store for de aller fleste – ni av ti syriske familier har gjeld.

Det store flertallet av syriske flyktninger oppholder seg dermed ulovlig i Libanon; hele tre fjerdedeler har ikke oppholdstillatelse. I årevis har dette bidratt til en økende følelse av usikkerhet blant flyktningbefolkningen, og mange er redde for å bli arrestert, fengslet og deportert tilbake til Syria.

Innskrenkninger i bevegelsesfriheten er kanskje den største konsekvensen av mangelen på lovlig opphold, og vanskeliggjør tilgang til for eksempel helse- og utdanningstilbud. Mange er redde for å krysse veisperringer, og iblant til og med å forlate hjemmet for å skaffe livsnødvendigheter. FN fant i 2018 at mer enn halvparten av syriske flyktninger i landet «ikke er i stand til å dekke overlevelsesbehovene i form av mat, helse og husly.»

Flyktninger er også stadig mer utsatt for overgrep. Familier er avhengige av et uformelt arbeidsmarked for å overleve, og titusenvis av syriske barn jobber i stedet for å gå på skole. De siste månedene har libanesiske myndigheter aksjonert mot flyktninger som arbeider ulovlig, og samtidig intensivert håndhevelsen av restriksjoner på permanent bygging i de mange uoffisielle flyktningleirene.

Beboerne er nødt til å rive ned alle betongvegger som er høyere enn én meter, noe som vil forverre livsvilkårene ytterligere når vinteren nærmer seg.

Les også

Hun insisterer på at alle har krav på beskyttelse

Dette er kun noen eksempler på restriktive metoder som har som formål å få så mange syriske flyktninger som mulig til å forlate Libanon «frivillig». I en årrekke har flyktningene i praksis stått overfor to valg: Å forlate Libanon helt, eller bli og dermed akseptere marginalisering og utnyttelse.

Frem til i dag har libanesiske myndigheter kun unntaksvis tvunget flyktninger ut av landet med fysiske maktmidler. Flyktningrettens grunnpilar – prinsippet om non-refoulement, som beskytter individet mot tvangsretur til fare og forfølgelse – ble respektert.

I lys av tiltakende trusler om tvangsretur, er det ikke lenger en selvfølge å få bli i Libanon. Libanesiske myndigheter fattet nylig to nye beslutninger som åpner for å returnere syrere med tvang – uten å gi dem rett til verken forsvar eller til å overklage returvedtaket. Disse beslutningene bryter folkeretten.

Selv om mange politiske aktører på verdensnivå nå har begynt å diskutere retur til Syria, finnes det fortsatt gyldige grunner til å søke asyl: De som er fra områder med ustabil sikkerhet, unge menn som nekter militær verneplikt, minoriteter, regimemotstandere, rettighetsforkjempere og personer i fare for internering og tortur i syriske fengsler.

Les også

Rouba Mhaissen tildeles Raftoprisen 2019

Kun få måneder etter de nye libanesiske returbeslutningene, publiserte internasjonale medier rapporter om arrestasjoner og mulig tortur av over 2.000 personer som hadde returnert fra Libanon til Syria.

Nye rapporter kom for noen uker siden.

Alt dette skjer samtidig som den fremmedfiendtlige retorikken tilspisses blant ledende libanesiske politikere. Presidenten selv har gjentatte ganger sagt at flyktningenes tilstedeværelse er en eksistensiell trussel mot Libanon.

Derfor er det helt avgjørende at vi støtter syriske og libanesiske sivilsamfunnsorganisasjoner som er opptatt av å beskytte de som lever som flyktninger i Libanon. Vi vet at dårlige livsvilkår og ulovlig opphold har negative konsekvenser for syriske flyktningers evne til å åpent bidra til demokrati og fredsbygging i Syria. Mennesker på flukt er viktige politiske aktører, og deres deltakelse kan være avgjørende for å oppnå fred i opprinnelsesland.

Å støtte dem, og å støtte deres støttespillere som årets Raftopris-vinner Rouba Mhaissen og hennes organisasjon Sawa, er helt nødvendig for å oppnå både bærekraftig fred i – og bærekraftig retur til – Syria.