Jeg vil ikke flytte Senterpartiet nærmere Høyre

Jeg anser meg selv som konservativ, noe partiet Høyre etter mitt syn ikke lenger er.

PRESISERER: Det stemmer ikke at jeg vil knytte Senterpartiet tettere opp mot Høyre. Jeg er konservativ, noe Høyre ikke har vært siden 70-tallet, skriver Chase A. Jordal. Arkivfoto: Eirik Brekke

Debattinnlegg

Chase Alexander Jordal
Nestleder Bergen Senterparti

Det har i løpet av de siste ukene og månedene blitt skrevet mer om Bergen Senterparti, både i byens aviser, så vel som i flere riksdekkende medier, enn noen gang før. Dette er på mange måter en god ting, da Sp i Bergen etter mitt syn lenge har vært et parti mange har oversett eller tatt for gitt.

Slik er det ikke lenger. Men midt oppi mediestormen som har herjet rundt lokallaget, så har flere spørsmål blitt stilt vedrørende hva slags parti Sp i Bergen så vel som i landet for øvrig, skal være. Også spørsmål knyttet til undertegnedes politiske posisjon og relasjon til Høyre.

Jeg vil begynne med å adressere påstanden om at jeg ønsker å knytte Sp tettere opp mot Høyre. Dette stemmer ikke. Jeg anser meg selv først og fremst som konservativ, noe partiet Høyre ikke har vært siden 70-tallet. Høyre er etter mitt syn et markedsliberalt parti som trolig hadde privatisert og solgt ut kongehuset dersom de kunne gjøre det.

Jeg har ivret for at Bergen Sp skulle gå i samtaler med Høyre lokalt. Dette er fordi jeg anså det som en klar mulighet for Sp å få makt og innflytelse i Bergen, hvor vi blant annet kunne få gjennomslag for å verne Bryggen mot Bybanen.

Så til spørsmålet om konservatisme i Senterpartiet. Selve ordet konservativ betyr gjerne det å ivareta eller å bevare. Det forbindes med politiske strømninger som ønsker at endringer skal skje sakte og gjennomtenkt, med respekt for etablerte normer og tradisjoner.

Konservatismen som verdisyn har svært mange former, slik som verdi-, nasjonal-, kultur- og miljøkonservatisme. Dersom en ser på Senterpartiet, både i dag og historisk, er det svært tydelige tegn på ulike konservative tradisjoner i partiet.

For det første er partiet tuftet på sunt bondevett og odelstanken. En tanke om at man er forpliktet til å etterlate samfunnet i bedre stand til neste generasjon enn det var da man selv overtok.

LITE LYSTIG: Stemningen innad i Senterpartiet har ikke bare vært rosenrød i høst. Fra venstre: partifellene Chase Alexander Jordal, Knut Olav Alhaug og Steinulf Tungesvik før forrige styremøte i lokallaget. Arkivfoto: Marita Aarekol

Selv er jeg blitt anklaget for å stå for nasjonalkonservatisme, som skal være fremmed for partiet. Slike anklager faller på sin egen urimelighet, da en av partiets bærebjelker, motstanden mot EU/EØS til vern for norske interesser og arbeidstakere, fint kan betegnes som en ikke-sjåvinistisk form for nasjonalkonservatisme. Dette fordi man nettopp ønsker å verne om nasjonalstaten som institusjon mot overstyring fra det internasjonale.

Videre har Sp klare verdikonservative trekk, slik man ser blant annet i Kjersti Toppes motstand mot liberaliseringer av abortloven, så vel som kulturkonservative trekk gjennom partiets ønske om å ivareta landsbygden og distriktene. Konservatismen er altså ikke fremmed for partiet, selv om begrepet kanskje er det.

Til spørsmålet om hva slags parti Sp skal være, mener jeg at partiet først og fremst er tjent med å være et reelt sentrumsparti. Et parti som på nasjonalt plan står i opposisjon til både den hyper-individualistiske markedsliberalismen man finner på høyresiden, og statlig overformynderi mot enkeltmennesker som ofte preger sosialistiske partier.

Sp er verken et haleheng til Ap eller til Høyre, men et selvstendig sentrumsparti.

Per i dag tror jeg at Sp har mest å hente med et potensielt regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet, da de beveger seg stadig mot det politiske sentrum. Utfordringene der ligger selvsagt i Arbeiderpartiets ivrige støtte til EØS-avtalen, en sak hvor Ap og Høyre er umulige å skille fra hverandre.

Senterpartiet opplever i dag en kraftig vekst på meningsmålingene, en vekst jeg tror vil fortsette dersom partiet bygger videre på den langsiktige, agrarkonservative tanken, og samtidig fører en sosialpolitikk som ivaretar interessene til vanlige folk i hele landet.

Da kan Sp opptre som et reelt sentrumsparti, og stille harde krav både til høyre og venstre i politikken.