Det absurde ved å få kroppen delt i to

Da jeg fødte, døde jeg på et vis. Eller jeg ble noe nytt. Noe var borte, og alt var annerledes.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

For fem år siden fødte jeg en gutt. Samtidig opplevde jeg at jeg fødte meg selv inn i et tomt, åpent rom. Et ordløst rom der det ikke fantes noe virkelig språk for det jeg nettopp hadde vært igjennom. På sett og vis opplevde jeg det som at jeg fødte meg selv bort fra den jeg var, og milevis unna han jeg levde sammen med og hadde fått dette barnet med.

Det høres kanskje ut som en depressiv reaksjon, men det var ikke det, tror jeg. Jeg tror det rett og slett var en oppvåkning av noe slag.

På min vei til å bli mamma hadde jeg hatt en spontanabort og opplevd en fødsel som satte både meg og den lille gutten min i livsfare.

Første gang jeg ble gravid, gikk det lekende lett. Det satt på første forsøk. Dette barnet var virkelig ønsket. Både av meg og han jeg levde med.

Vi lastet ned app og fulgte med på barnets utvikling. Vi så hverandre inn i øynene og visste at vi to, vi har verdens største og fineste hemmelighet. Vi har laget liv sammen, og ingen vet det ennå. Man sier ikke slikt før det har gått tre måneder.

Da jeg begynte å blø i uke ti, første dag på min nye praksisplass i hjemmetjenesten, var det som et slag i magen. Jeg var ikke forberedt på det. Jeg ringte legen. Han sa: «Blør du på dette tidspunktet i en graviditet, er det overhengende sannsynlig at du gjennomgår en spontanabort.»

Det jeg vet nå, som jeg ikke visste da, er at 20–30 prosent av alle kvinner som føder på termin, blør tidlig i svangerskapet. Altså, det er relativt vanlig og relativt ufarlig.

Men for meg, den gangen, var den blødningen en spontanabort.

Det var ikke før jeg kom hjem at jeg skjønte konsekvensen av at vi ikke hadde fortalt til noen at jeg var gravid. Konsekvensen var at jeg var helt alene. Jeg var ikke forberedt på hvor vondt det var, hvor mye jeg skulle blø, eller at jeg ble så lei meg at jeg klarte ikke å gå.

Dette kunne ikke være normalt, tenkte jeg. Og så husker jeg at jeg brukte mye tid på å skjønne hva jeg skulle gjøre med alt det som rant ut av meg. Skulle jeg kaste det i do, skulle jeg tørke opp med dopapir? Det føltes liksom så uverdig.

Da jeg trakk opp toalettet og så det røde vannet ble skylt ned i do, var det som om noe løsnet i meg, og første steget i denne oppvåkningen hadde begynt. Det jeg vet nå, som jeg ikke visste da, er hvor mange kvinner som opplever dette.

Opp mot en tredel av registrerte svangerskap ender i spontanabort. Her regner man med store mørketall. Tenk så mange omfavnelser det kunne ha vært om vi bare hadde visst.

Andre gang jeg ble gravid, fortalte jeg det, med avventende øyne og nøktern mine, til kretsen min idet jeg fikk vite det. Jeg ville ikke oppleve den ensomheten en gang til.

Graviditeten gikk sin gang og endte tolv dager på overtid. Da ble jeg satt i gang.

Så kom riene. I åtte timer i strekk, på sykehuset, før det ble trykket på den store røde knappen. Fødselslegen min hadde kjent navlestrengen. Det hadde oppstått navlesnorfremfall da vannet ble tatt. Altså navlestrengen hadde kommet ut i fødselskanalen. Resultatet var at barnet ble liggende og presse på sin egen surstofftilgang gjennom de konstante riene. Det ble kritisk.

Det er da fødselslegen hopper opp i sengen min og med sin egen hånd holder barnet mitt borte fra navlestrengen inne i min livmor. Slik kjører vi gjennom Ullevål sykehus sine korridorer. Sengen, legen, sønnen min og jeg. Som et slags groteskt dukketeater.

Det ender i narkose og katastrofesnitt. Og at barnet mitt tilbringer de første timene på brystet til sin far.

For meg var det å føde så eksistensielt at det løftet meg opp, oppløste meg og satte meg sammen på en helt ny måte. Og jeg visste at det var noe grunnleggende sant i kjernen av den opplevelsen. Her lå det noe som kunne forteller oss noe om hvem vi er som mennesker.

Mulig jeg er naiv, men jeg hadde ikke tenkt på, før da, måten vi forholder oss til og snakker om graviditet på, fødselshandlingen og morskap i vårt samfunn. Eller rettere sagt – jeg hadde ikke tenkt over at det var et fravær av et språk.

Og jeg klarte ikke å forstå at det jeg nettopp hadde vært gjennom, ikke hadde, opp igjennom historien, satt større avtrykk i vår måte å forstå verden på, forstå mennesker på og min forståelse av det å vokse opp som kvinne. Det uroet meg, provoserte meg og gjorde meg skamfull.

Vi skal jo alle dø en gang. Men vi har jo også alle blitt født en gang. Allikevel er det sånn at jeg har levd hele livet mitt med denne kroppen som kan gjøre denne livsfarlige, selvutslettende, utrolige tingen, og så aner jeg ikke hvordan jeg skal snakke om det. Er ikke det pussig?

Det jeg vet nå, er at én av tre kvinner opplever sin egen fødsel som traumatisk.

Jeg tenkte på alle de milliardene av menneskene som hadde gjort dette før meg. Og nå hadde også jeg gjort denne eksistensielle handlingen. Og så oppdaget jeg at verden rundt meg var helt fri for knagger å henge den opplevelsen på. Jo da, jeg hadde helsesøster, barsel-gruppe og mammanett, men, jeg mener: Hvor er statuene? Museene? Bøkene? Historiene? Filosofien? Teaterstykkene? Hvor er avtrykket som gjør at jeg kunne kople den nye identiteten min på verden igjen?

Kan det være at siden vi ikke snakker om livets begynnelse, så har vi misforstått noe grunnleggende viktig om hvem vi er som mennesker?

Jeg døde ikke, men jeg ble en annen. Jeg skulle bare ønske at alt det jeg opplevde underveis i prosessen, var en del av en historie som ble fortalt til sånne som meg. Og til sånne som kjæresten min. Og alle de imellom der. For da hadde vi alle kanskje visst litt mer.

Det å føde er grunnlaget for hele vår eksistens. Derfor trenger vi å prate mer, kunne mer, forske mer, lytte mer, undre oss mer, slik at vi alle bare kan bli litt klokere på hva det vil si å være et menneske. For det å bli født er ikke en kvinnesak. Det er en menneskesak.

En lengre utgave av teksten ble først publisert i Sykepleien og er en del av forestillingen «Lykke til, Cathrine Frost».