Misbruk handler om tilknytning

Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) er en kortsiktig løsning for rusmisbrukere.

RUS: En subutexpille til salgs i Bergen sentrum. ARKIVFOTO: EIRIK BREKKE

Debattinnlegg

Fredrik Sylvester Jensen
Psykologspesialist, Bergensklinikkene

Det kan virke som om hjelpeapparatet har resignert i en forestilling legemiddelassistert rehabilitering (LAR) er det eneste som kan hjelpe heroinavhengige. Det kan være en løsning i en avgrenset periode, når overlevelse er første prioritet. I et lengre perspektiv vil det hindre evne til å etablere og opprettholde sunne relasjoner til andre.

I dag er det over 7000 LAR-pasienter, der liberalisering utvilsomt er en forklaring på det høye antallet. Det eksisterer heller ikke gode tilbud for de som ønsker å bryte ut, noe som er forbundet med høy overdosefare. Parallelt foregår det forskning på hjernen og tilknytning, som åpner nye dører for forståelse og behandling av ruslidelse.

Les også

NYHET: Rusmisbrukere kan få sykehjem på Landås

En trygg forelder hjelper et barn fra angst til lettelse, og lærer barnet å søke støtte når det opplever frykt eller angst. Når disse erfaringene gjentas, utvikles en trygg tilknytning. I samhandling med trygge tilknytningspersoner utvikles det videre et språk. Dette muliggjør beskrivelse av egne og andres følelser. Dette skaper mening, og gjør det mulig å forstå en selv og andre. Man blir i stand til å roe seg selv ned og ta andres perspektiv, og man blir dermed friere til å styre egne opplevelser.

Effekten av heroin oppstår i det samme systemet i hjernen som er aktivt ved tilknytning i nære relasjoner. Misbruk begynner ofte fordi det fjerner vonde følelser ved negative tilknytningserfaringer. Fravær av positiv tilknytning gjør at man ikke har forestillinger om at man kan få eller gi trøst og støtte. Utrygg tilknytning kan dermed lede til rusmisbruk.

Les også

DEBATT: Seks ruspolitiske problemer

Å innta rusmidler aktiverer belønningssystemet i hjernen. I realiteten berører dette det samme systemet som tilknytning, noe som betyr at å innta heroin har en betydelig innvirkning på evnen til å knytte seg til andre. Akkurat det samme gjelder inntak av LAR-legemidler, som Subotex og Metadon.

Økningen av dopaminaktiviteten ved bruk opiater gjør at samhandling blir mindre interessant. Systemet blir forstyrret fordi det er «numment» og undersensitivt. Den opiatavhengige blir følesemessig «flat», likegyldig, og lite motivert for endring.

Når tilknytningssystemet hemmes, svikter mentaliseringsevnen. Man vil ikke se glede i relasjoner, og lidelse opprettholdes. En tur på fjellet med gode venner vil ikke gi noen glede. Det er dermed urovekkende at vi i hjelpeapparatet kan møte LAR-pasienter på 17 år, i en fase av livet der det å klare å skape og opprettholde gode relasjoner er avgjørende for å etablere et verdig liv.

Les også

KRONIKK: Ungdom har et eget språk for rus

Det er på tide at vi endrer vårt syn på rusbehandling, og ikke bare tilbyr enkle løsninger eller «quick fix». Narkotikaavhengighet bør sees på som en tilknytningsforstyrrelse. Mentaliseringsbasert terapi er eksempel på en behandlingsform særlig rettet mot utviklingen av sunne tilknytnigserfaringer. Videre er mentaliseringsteori er en forståelsesmodell for hvordan relasjonsvansker og destruktiv atferd (selvskading og rus) oppstår, og for hvordan man ved hjelp av psykoterapi kan utvikle en sunnere tilknytning og bedre mentaliseringsevne.

Helsemyndighetene må ta kunnskapen på alvor, og se på behandlingsalternativer som kan gi opiatavhengige personer et verdig liv – ikke bare et liv med rus på blå resept. Et første steg i riktig retning er at Helsedirektoratet utarbeider faglige retningslinjer som kan sikre forsvarlig behandling for pasienter som ønsker å gå ut av LAR-behandling.