Ikke bare en lastebilsjåfør

Gjennom jobben som lastebilsjåfør har jeg kjent at jeg duger. Jeg får ting til.

Publisert:

SINNSSYK DRØM: Å gå fra å være en ensom, usynlig skygge til å være en folk oppsøker, er som en helt sinnssyk drøm, skriver Adelheid Links. Hun fikk drømmejobben som lastebilsjåfør. Foto: Tor Høvik

Debattinnlegg

Adelheid Links
Bergen

**Det er ett** år siden jeg fikk begynne i drømmejobben som tippbilsjåfør. Det høres gjerne ut som en klisjé, men dette har vært et år som har formet meg som menneske. Som har lært meg å smile.

Jeg husker mine første dager, uker og måneder som om det var i går. Jeg var så redd, interessert, spent, usikker, giret, lykkelig, sliten, energisk, full av vanvittig pågangsmot. Hver eneste dag lærte jeg noe nytt om meg selv, og jeg opplevde mye mestring. Jeg har tidligere slitt med voldsom sosial angst. Nå kan jeg i hvert fall fjerne «voldsom» fra den setningen, og bare stå igjen med sosial angst.

Jeg ble kastet uti det fra dag én, jeg var med sjefen på en liten tur ut på anlegget på Flatøy. Han kjørte, jeg observerte. Jeg antok at vi skulle gjøre det slik noen dager, la meg se hvordan det fungerte. Men halvveis utpå dagen sa han at vi skulle bytte, og jeg satt plutselig bak rattet på en svær Actros.

Jeg vegrer meg gjerne for nye ting, gjemmer meg i de trygge komfortsonene mine. Men er det noe jeg har lært i løpet av dette året, så er det å bare hive seg uti utfordringene uten å la angst og demoner få lage dem større og skumlere enn nødvendig.

Også fra Adelheid Links:

Les også

Takk til Nav

Gjennom jobben har jeg funnet biter av meg selv som jeg trodde jeg hadde mistet, og som jeg ikke visste jeg hadde. Jeg har oppdaget nye egenskaper og sider ved meg selv. Jeg har overvunnet utallige hindre, jeg har lært å presse meg selv, men samtidig respektere grensene mine. Jeg har fått meg nære venner og en haug med mennesker jeg er på hils med, som jeg har blitt kjent med via lastebilen, via yrket. Plutselig er det noen som kjenner igjen «hun fra den røde Actrosen», og det er kjempestas. Å gå fra å være en ensom, usynlig skygge få ville innrømme bekjentskap med, til å være en folk oppsøker, som oftest med godt i tankene, er som en helt sinnssyk drøm.

Det fascinerer meg dypt, de små, små tingene. De små tingene som har kostet enorme kamper, men som likevel har skjedd nesten umerkelig.

Ett eksempel: Jeg var på butikken forleden, og ikke én eneste gang hadde jeg oppe telefonen. Ikke én eneste gang økte hjerterytmen, på tross av at det flere steder der inne var grupper av mennesker. Av ungdommer. Jeg gikk inn, handlet, betalte, og gikk.

Kan det å ha angst faktisk være positivt?

Les også

Takk til dem som tør

Da jeg gikk mot lastebilen, tenkte jeg «hva i h**** skjedde nå?!», og jeg ble fylt av en helt enorm stolthet. Det er de små tingene som har hindret meg i så mye, som nå er i ferd med å slippe taket.

Jeg har en ekte stolthet i det jeg driver med, selv om jeg er «bare er en lastebilsjåfør». Jeg har tenkt mye på det, og jeg som befinner meg så mye ute i det offentlige rom, i et så stort og synlig kjøretøy, kan være med på å skape positive opplevelser for folk jeg passerer. Det skal så lite til. Det er jo gjerne såkalte lavstatusyrker som er mest synlige. Sjåfører ute i trafikken, butikkansatte.

Min dag kan definitivt snus idet hun hyggelige på Rema smilende og hjertelig ønsker meg en god morgen. Når en annen sjåfør stopper og spør om jeg trenger hjelp fordi jeg står blinket inntil veikanten. Det mannen på knuseverket sier når han ser hvor jeg skal: «Kjør forsiktig, der innover er det smale veier!». Når noen kommer og hjelper meg med noe jeg ikke får til. En dag i vinter fikk jeg hjelp med å få lagt på kjetting. Det ble gjort uten å se ned på meg for at jeg ikke kunne det.

Helgen etter brukte jeg på å lære meg å legge kjetting selv, så nå har angsten jeg kjente på siden jeg fikk sertifikatet for det Skumle Vinterføret sluppet litt taket, om ikke annet.

Ingen velger å være deprimert:

Les også

«Du må ikke tenke så mye»

Jeg kan skifte lyspærer selv. Jeg kan fylle servoolje. Jeg liker å være med og prøve å lære meg ting om lastebilen, men det er nok mye som må repeteres noen ganger før det sitter. «Hente et lass med 32— 64, sa du? Ja, nei, men det skal vi vel klare å få til». Jeg begynner å få litt kontroll på språket i yrket, og 32- 64 (mm) indikerer størrelsen på steinen (pukken) jeg skal hente.

Lastebilhytten er blitt et terapirom på mange måter. Gjennom jobben har jeg fått glimt der jeg har kjent at jeg duger. Jeg får ting til. Og dersom jeg feiler, så har jeg også lært meg å takle det uten å nødvendigvis bli slem mot meg selv. Det er store fremskritt, det! Jeg har også lært en veldig viktig lekse: Alle kan ikke like meg. Og det er faktisk helt greit.

Men det koster likevel lite å smile og oppføre seg greit mot de fleste, uavhengig av relasjon.

Enn så lenge prøver jeg å verdsette at selv om jeg smeller hardt når jeg først smeller, så er lykken og de gode følelsene minst like intense og plasskrevende. Det fine er at det ofte ikke kreves mer enn et smil, et blink, en klem, et vennlig ord eller noe annet for å antennes.

Med litt tilrettelegging og forståelse er det fullt mulig for folk med psykiske lidelser å mestre arbeidslivet. Basert på personlige erfaringer vil jeg tørre å påstå at det kan redde liv.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg