Du skulle ikke dø alene

Jeg gjorde alt for at du skulle vite at jeg var der med deg.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Du var min første våkevakt. Jeg hadde akkurat kommet hjem da beskjeden tikket inn på mobilen min. Der sto det at det var et våkeoppdrag hos deg, og at du holdt på å gå bort. Jeg tok en beslutning om at den natten skulle være min første vakt i Våketjenesten, og svarte at jeg gjerne ville komme.

Teamlederen ringte meg i forkant for å sikre seg om at jeg var trygg på å skulle våke over noen for første gang. Det sa jeg at jeg var, og til det svarte hun at selv om det var et fint utgangspunkt, skulle jeg også forstå at det var greit hele tiden å kjenne etter hvor min grense gikk. Også selv om det allerede var etter et kvarter.

Selv om det var en lun sommeraften, var veien stille da jeg syklet av sted. Jeg tenkte at jeg ikke helt visste hva jeg hadde begitt meg ut på. Var jeg egentlig et menneske som var i stand til det her? Jeg kan huske at jeg tenkte at nå var det ingen vei tilbake – jeg hadde lovet deg at jeg skulle komme.

Litt før klokken ti gikk jeg inn på pleiehjemmet. De vennlige vaktdamene hjalp meg med å finne rommet ditt, hvor en annen våker satt med deg. Hun hadde lovet å bli der litt med meg før hun gikk.

Det var stille da jeg kom inn på rommet. Hun satt med armen lent inn over sengekanten og strøk deg på armen. Hun smilte da jeg kom inn: «Hei, Alberte». Vi satt litt sammen, alle tre, men på et tidspunkt reiste hun seg og gikk. Døren ble lukket, og vi var for første gang alene. Jeg slet med å få ordene ut av munnen, men etter litt tid sa jeg til deg: «Hei, jeg heter Alberte, og jeg sitter litt her sammen med deg. Du er ikke alene».

Det var fint å anta at du hadde hørt det, men jeg kunne ikke gjøre så mye annet. Jeg la hånden min på den tynne armen din og lot den ligge der, mens jeg strøk deg med tommelfingeren. Jeg ble hos deg i timene som gikk. Jeg strøk deg på pannen, snakket litt om bildene på veggen og holdt deg i hånden hver gang du fikk pusteproblemer.

Jeg gjorde alt for å være sikker på at du visste at jeg var der med deg, at du ikke var alene. Jeg satt like ved deg, med den ene hånden på armen din og den andre i din hånd. Du trakk fremdeles pusten med besvær, men langsommere enn før. Hendene og armene dine var tynne, kalde og begynte å bli mer blå-grålige.

Les også

Trygve Holmgren sovnet stille inn med familien rundt seg. Nå skal flere få dø hjemme.

På et tidspunkt åpner du øynene. Du har ikke gjort det på den måten før – kun når du hostet, men aldri så bestemt og målrettet. Du ser på bildet av deg og din kone. Du ser på dere som smiler, sammen. Du skal opp til henne. Jeg ser på deg, sier at jeg er her, klemmer hånden din. Du trekker pusten langsommere, tyngre enn før.

Fargen i ansiktet ditt forsvinner. Jeg snur meg og trekker i snoren for at vakten skal komme inn, og det gjør hun. Hun stiller seg på den andre siden av sengen og tar deg i hånden. Farvel, måtte du ha en trygg reise, sier hun. Jeg ser på deg og smiler, men sier ingenting. Måtte du du ha en trygg reise herfra. Måtte du ha en god tur. Farvel. Du tar et siste utpust. Du har mistet den siste fargen i ansiktet ditt, og du er her ikke lenger.

Jeg har ennå ikke gitt slipp, jeg stryker deg fortsatt, som om du kunne merke det. Vi sitter sånn i stillhet en stund før vaktdamen kikker på meg og sier: «Takk for at du var her, virkelig takk».

Jeg forlot deg, forlot rommet ditt, forlot pleiehjemmet. Jeg trødde ut i den nå kjølige sommernatten og gikk bort til sykkelen min. Jeg syklet hjem og tenkte hvordan alt og ingenting hadde skjedd. Og det var da jeg skjønte det, hvor fin døden kan være.