Vi har ikke kjøpt barna våre

Jeg håper at våre barn ikke skal bli fremstilt som en kjøpt vare av en norsk statsråd.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I BT/A-magasinet 6. desember blir historien om Kristine og Henning, som fikk barn via surrogati i Georgia, fortalt. Barne- og familieminister Kjersti Toppe har kommentert artikkelen. Her omtaler hun surrogati som «å legge til rette for et kommersielt marked for kjøp og salg av babyer».

Dette er et utsagn jeg opplever som svært sterkt, nedverdigende og stigmatiserende, noe jeg mener er unødig av en norsk statsråd.

Selv har min partner og jeg fått barn via surrogati i USA denne sommeren, via surrogatibyrået Tammuz Nordic. Ingen av oss har en tanke om at vi har kjøpt våre barn. Det er ingen penger som blir flyttet mellom personer for barnet, men derimot betales det for ulike prosedyrer og tjenester knyttet til å etablere et svangerskap.

I Norge kan en kjøpe tjenester i forsøk på å bli gravid, dette kalles assistert befruktning. Disse tjenestene blir også brukt ved surrogati, for å etablere et svangerskap. Forskjellen går ved at en ikke selv kan bli gravid, men at en annen kvinne må bære frem barnet.

Som regel er dette grunnet medisinske tilstander som gjør at en selv ikke kan gå gravid (hysterektomi), eller at en er et likekjønnet mannlig par. Så hvor i dette regnestykket blir kjøpet av barnet gjort, som statsråden refererer til?

Statsrådens frykt for at kvinner i nød blir surrogater, er ifølge byrået Tammuz Nordic en misvisende og feilaktig påstand. Byrået oppgir at deres surrogater gjør det av fri vilje og et ønske å hjelpe andre i en ufrivillig barnløs situasjon.

Mange surrogater gjennomgår prosessen flere ganger, noe som også kan være en indikator på hvordan de selv opplever denne prosessen. Dette vises også i en studie om surrogati i USA av Marcin Smietana ved universitet i Cambridge. Her hadde 17 av 20 surrogater gjennomført flere surrogatiavtaler.

Studien bekrefter at surrogatene ikke befinner seg nederst i hierarkiet, slik mange ofte antar. Deres utdannelse varierer, alt fra high school-diplom til doktorgrad.

I studien oppgir surrogatene at de klarer seg fint økonomisk uten kompensasjonen de får. Også surrogatibyråene oppgir at de velger vekk surrogater som har hovedfokus på økonomisk insentiv.

Er det gjennom eggdonasjon, det at eggdonor får kompensasjon, eller er det betaling for prøverørsbefruktning som utgjør kjøpet? For dette er også tillatt i Norge. Eller mener statsråden at å kompensere surrogaten for å gå gravid, utgjør salg av en baby?

Mener statsråden at dersom et heterofilt par gjennomgår surrogati med eget egg og egen sæd, så har de gjennomført kjøp av eget barn? Hvor statsråden får kjøp og salg av barnet fra, er ubegripelig for meg.

Selvfølgelig er surrogati kontroversielt, og min argumentasjoner her gjelder kanskje ikke for alle steder, da vårt utgangspunkt er USA. Men jeg håper at våre barn skal unngå å bli fremstilt av en norsk statsråd som om de er en kjøpt vare, på linje med menneskehandel. Og at vi kan ha en åpen diskusjon om surrogatien sin plass i Norge, uten å stigmatisere det på den måten statsråden har gjort her.