Jeg har funnet den egentlige grunnen til at jeg heier på Brann

Alle kommer til et punkt i livet der man må stille seg selv det grunnleggende spørsmålet: «Er jeg glad i smerte?»

Ronald E. Hole (arkiv)

Eirik Øiestad
Bergen

I mitt daglige liv er jeg ikke glad i smerte, verken egen eller andres. Egentlig er jeg ganske følsom og risikoavers på vegne av egen kropp. Men på ett område begynner det å snike seg inn en erkjennelse av at jeg har sadomasochistiske trekk.

Vi snakker selvsagt om fotball.

Jeg har vært Brann-supporter så lenge jeg har hatt et bevisst sjelsliv og en hjerne som har vært i stand til å tenke selvstendige tanker.

Jeg var fire år. Jeg kan ikke datofeste nøyaktig når min morfar fra Bergen injiserte meg med Brann-lojaliteten, men kan steds- og situasjonsplassere det helt presist til sittende på gulvet ved hans burgunderrøde ørelappstol, foran en TV som viste Brann-kamp.

Les også

TV 2 og BT kjøper rettigheter til flere Brann-kamper i Europaligaen

«Dette er laget ditt», sa morfar, og duppet umiddelbart av og sov bort resten av kampen. Jeg så hvert minutt uten å vike en centimeter.

Bergen var et mytisk land som hadde gitt morfar en rar dialekt, et stort hjerte og høy toleranse for regn. Mormor hadde danset med Kniksen.

Jeg likte dette mytiske landet og var allerede primet for hjernevask. Brann tok plass i mitt hjerte, og en livslang reise så å si blottet for lyspunkter og glede kunne begynne.

Morfars fotballinteresse stakk antakelig ikke så dypt. Noen år etter at jeg ble innlemmet i supporternes samfunn av plagede drømmere, reiste morfar og jeg med nattoget til Bergen for å gå på Brann-kamp.

Etter noen dager med besøk av fjerne slektninger og streifing i Bergens gater, spurte jeg morfar, dirrende av utålmodig forventning, når vi skulle på Stadion.

«Kampen var i går. Nå drar vi hjem», svarte han og ga meg en skillingsbolle, en hvit cowboyhatt og en kruttlappistol til trøst.

Vi gikk hånd i hånd mot togstasjonen, over Fisketorget, hvor jeg kunne skyte torsk med løskrutt og glede meg over at en cowboy med hatt aldri blir våt på ørene når det regner.

SELVINNSIKT: Eirik Øiestad har oppdaget hvorfor han heier på Brann. Privat

Å heie på Brann er som å ha et favorittband som aldri har gitt ut en bra plate. Noen gode enkeltlåter, men alle platene er totalt sett ræva.

Eller som å gå på konsert hver uke fra april til november med et symfoniorkester der ingen behersker det instrumentet de har fått utdelt. Da må du evne å leve hele sesongen på de enkeltøyeblikkene der hele orkesteret tilfeldigvis treffer tonen samtidig. Det skjer jo til slutt, det skjer bare ekstremt sjelden.

Det finnes ikke logikk eller rasjonalitet i dette bildet.

Nå, om lag 38 år etter den kampen på TV hjemme hos morfar, er det kanskje på tide å erkjenne at det ikke er så komplisert: Jeg liker den smerten Brann påfører meg.

Denne uken tapte Brann 0–4 mot Ranheim i cupen. Jeg så hvert trøstesløse minutt av kampen. Brann-spillerne løp rundt som morfinerte pingviner på et oljeflak.

Akkurat som jeg så hvert miserable sekund av kampen da Mjøndalen sendte Brann ned i Obos-ligaen (avgrunnen) for noen år siden.

DÅRLIG STEMNING: Brann-spillerne depper etter 0–4-tapet mot Ranheim. Ned Alley / NTB scanpix

Jeg har sett eller hørt på radio nesten alle kampene Brann har spilt de siste 38 årene. Sannheten er at det stort sett er vondt og bare vondt. Når man snakker om fotballsupportere og deres totalt irrasjonelt lidenskapelige forhold til lag som Notts County, Raufoss eller Brann, kommer det ofte store ord. Ekte kjærlighet, blind lojalitet og alt det der.

Det er på tide å innrømme at det er noe mye mindre romantisk og edelt enn de faktorene som styrer: Vi liker smerten. Vi liker å synes synd på oss selv. Vi liker å hate treneren, kreve styreformannens hode eller forlange nytt gress på stadion.

Det er ikke noe gøy når alle treffer tonen og pokalene renner inn i skapet. Det er gøy når det er vondt.

Med denne erkjennelsen som brille kan vi også se hvorfor Brann er en så populær og tradisjonsrik klubb: Ingen plager sine supportere mer systematisk og konsistent enn Brann. Det mest absurd umusikalske av alle symfoniorkestre, det mest vanskjøttede av alle organisatoriske rakleverk. En bueskytter som er så blind at han ikke finner buen engang.

Men hvis smerten er produktet, så er Brann faktisk verdens beste klubb. Og hvem vil vel ikke heie på verdens beste klubb?

Dette er logikken, dette er sannheten. Og dermed er også fremtiden utrolig lys for Bergens stolthet. Den røde fadese, hvis navn er Sportsklubben Brann.

Gleder meg til neste kamp. Det blir vondt. Håper jeg.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg