Fattigdom handler om mer enn håndtering av personlig økonomi

De viktigste utfordringene handler like mye om systemkamper.

Publisert:

FRUSTRASJON: Mange brukere forteller at de kjenner mangel på kontroll over eget liv i møte med systemet, skriver forsker Kjetil G. Lundberg. Foto: SCANPIX/ILLUSTRASJONSFOTO

Debattinnlegg

Kjetil G. Lundberg
Førsteamanuensis ved Institutt for velferd og deltaking. Høgskulen på Vestlandet

Når fattigdom blir debattert i Norge, dreier det seg ofte om definisjoner av «lavinntekt» og om hva som er et akseptabelt nedre forbruksnivå i vårt samfunn.

Selv om personlig økonomi åpenbart er sentralt i fattigdomsproblematikken, koker ordskiftet litt for ofte ned til diskusjoner om nødvendigheten av sydenferier.

Svak personlig økonomi er imidlertid som regel en del av et større kompleks av en persons eller families utfordringer. Helseproblemer, arbeidsledighet, gjeldshåndtering, oppfølging fra barnevern og avklaring av oppholdstillatelse er vanlige ingredienser i denne sammensatte gruppens erfaringer, og opptrer ofte i samspill.

Med dette følger omfattende erfaringer med byråkrati.

Kjetil G. Lundberg. Foto: UiB

Siden 2008 har jeg forsket på relasjoner mellom tjenesteapparat og dem som mottar velferdstjenester, særlig med utgangspunkt i Nav-systemet. Jeg har derfor møtt mange som lever i vedvarende lavinntekt og som har problemfylte relasjoner med tjenestene i bagasjen. Enten det dreier seg om rettighetsdisputter eller om en opplever å bli låst inne i uhensiktsmessige tiltak, har mange av menneskene i fattige-statistikken dyrekjøpte erfaringer av å møte velferdsstaten mer som en vanskelig motpart enn som en hjelpende hånd.

Dette blir en påminnelse om at fattigdom handler om mer enn håndtering av personlig økonomi.

På 1970- og 80-tallet ble innsikten om den byråkratiske dimensjonen ved sosial ulikhet i Norge styrket. Forskning avdekket at hjelpen fra velferdstjenesteapparatet var minst effektiv overfor dem som hadde mest bruk for den, og det ble påvist et stort udekket hjelpebehov, særlig i de lavere lag av befolkningen. Tilgjengelighet ble satt på dagsorden, og utgangspunktet var at jo enklere forvaltningssystemet er oppbygd, desto større grad av reell likebehandling oppnås.

I dag står ideologien om individuelt ansvar for eget liv sterkt, og er i velferdstjenestene tett sammenvevd med en styrket arbeidslinjepolitikk. Tjenestene har ikke blitt enklere: Den såkalte Nav-skandalen er bare et av mange uttrykk for at brukerne er den svake part. Komplekse regelverk gjør det vanskelig å trå riktig for den enkelte.

Brukere har ulike forutsetninger for å tolke og bearbeide informasjonen som kommer fra ulike skriftlige, digitale og muntlige kilder. Dette kompliseres ytterligere i møtene mellom de ulike etatene med sine spesifikke systemlogikker. Det er dermed mye som kan gå galt for den individuelt ansvarlige bruker.

«Ansvar for eget liv»-ideologien fungerer ikke i et ansvarsdelt hjelpeapparat. Samhandlingen mellom ulike organisasjoner krever tid. Ofte skaper forsinkelser i et ledd brudd i samhandlingsforløpet med et annet ledd. Tid blir dermed en kritisk ressurs.

Mange brukere forteller at de kjenner mangel på kontroll over eget liv i møte med systemet. Dette gjelder spesielt mottakere av langvarig sosialstønad. Det blir krevende å håndtere egen økonomi når vilkårene og rammene for størrelsen på ytelsesbeløpet varierer sammen med inntektskilder for den enkelte.

For sosialhjelpsmottakere premieres heller ikke alltid nøysomhet; makter en å holde av litt av barnetrygden for fremtidige investeringer til barna, risikerer en trekk i ytelsen.

Denne avhengigheten til systemet kan være svært krevende å komme ut av. Systemet setter barrierer for muligheten til rasjonell økonomisk handling, og gjennom mangelen på handlingsrom forsterkes den enkeltes avhengighet til systemet – og dermed også en følelse av maktesløshet i eget liv. Systemavhengighet og systemkamper kan over tid gi grobunn for destruktive tanke- og handlingsmønstre.

Les også

Tallet på familier i Bergen som ber om økonomisk hjelp er doblet på få år

For meg som velferdsforsker er det slående at de viktigste utfordringene ikke handler så my om å ha dårlig råd som det handler om systemkamper. En viktig del av arbeidet til familiekoordinatorene dreier seg derfor om å utvikle tillit hos grupper som ofte har en tynnslitt eller brutt tillit til velferdstjenestene fra før. Ved at familiekoordinatorene tar del i sakskomplekset i dialog med familien, bidrar de også til å belyse sakene bedre for det øvrige tjenesteapparatet.

De siste årene har vi sett flere initiativ til nytenkning i tjenestene når det gjelder forebygging og lindring av negative virkninger av å leve og vokse opp i lavinntekt. Ett av disse tiltakene er «Nye mønstre, trygg oppvekst», som har mål om å bryte negative mønstre av sosial arv i neste generasjon – et mål som gjør at det ikke er tilstrekkelig å alene fokusere på å få foreldrene i lønnet arbeid.

«Nye mønstre» har også som målsetning at arbeidet som gjøres skal lede til tjenesteinnovasjon og positivt endringsarbeid i de ordinære tjenestene. Målsettingene er ambisiøse, og de langsiktige virkningene av tiltaket kan ikke forskutteres.

Det er like fullt tydelig for oss at familiene i «Nye mønstre» får viktig og noen ganger avgjørende bistand av mange slag som de ordinære tjenestene ikke gir, som kan skape bedre forutsetninger for foreldre og barn til å delta i samfunnets fellesskap og til å leve verdige og meningsfulle liv.

En iøynefallende begrensning er imidlertid vissheten om at mange med behov for oppfølging av et helhetlig og koordinert hjelpeapparat ikke har denne hjelpende hånden i møte med velferdsstatens tjenester.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg