Taushetsplikten må mykes opp overfor foreldre

Skal vi lykkes i behandlingen av psykisk syke, må alle involverte parter kunne samarbeide.

Publisert Publisert

ÅPENHET: De som har kunnskapen om psykiske tilstander, bør gi opplysninger og samarbeide med pårørende, mener Tutta Skjelbred Rekk. Bildet viser Sandviken sykehus, et av behandlingsstedene for psykisk syke i Bergen. Foto: Siri Øverland Eriksen

Debattinnlegg

  • Tutta Skjelbred Rekk
    Nattland, Bergen
  1. Leserne mener

Taushetsplikten og pasientrettighetsloven er viktig. Likevel må ikke denne være et hinder for samarbeid og nødvendige opplysninger til pårørende.

Myndigheter og de som forvalter psykiatrien, bør se på dette med nye øyne. Mange foreldre har psykisk syke barn boende hjemme. Når ungdommen fyller 18 år, har foreldrene ingen rett til informasjon fra for eksempel helsevesenet.

Det er en håpløs situasjon. Denne såkalte taushetsplikten kan i enkelte tilfeller føre til katastrofe.

Foreldre mangler ofte kunnskap om konsekvensene av den voksne pasientens tilstandsbilde. De som har kunnskapen om psykiske tilstander, bør gi opplysninger og samarbeide med pårørende, særlig når pasienten i hovedsak bor hjemme hos foreldrene. Fagfolkene innen psykiatrien har et ansvar som foreldrene ikke kan ta.

Legger vi til grunn at fagfolk innen psykiatrien og kommisjoner i beste fall bare bruker sannsynlighetsvurderinger i sine beslutninger, kan det likne på maktmisbruk og arroganse å utelate samarbeidet med pårørende.

Det er etter min mening en forbrytelse å sende svært syke mennesker hjem til intetanende foreldre, uten å ta kontakt og gi informasjon eller advarsel.

De som behandler pasienten, vet hva som kan skje. Derfor er oppfølging av den syke helt avgjørende når pasienten er reist hjem etter eget ønske. Hvordan kan snille foreldre forsvare seg mot sitt eget voksne barn, som på grunn av psykisk ubalanse kan komme til å skade eller i verste fall drepe dem?

I den seinere tid har vi flere eksempler på at feile sannsynlighetsvurderinger har fått katastrofale konsekvenser. Jeg er svært opprørt og fortvilet over det manglende samarbeidet med pårørende, som synes å være dagens praksis.

Vi skal selvfølgelig respektere taushetsplikten og pasientrettighetene, men må det gå på bekostning av de pårørende som til daglig forholder seg til den voksne slektningen som er i psykisk ubalanse?

Når en person kan være til skade for seg selv eller andre, har samfunnet en plikt til å forhindre at skader inntrer. Det er grunn til å tro at mye forsømmes på dette området.

Skal vi lykkes i behandlingen av psykisk syke medmennesker, må alle involverte parter kunne samarbeide. Noe annet har nok en gang vist seg å være fatalt.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg