Jeg ønsket meg en venn

Jeg var ensom. Men åpenheten om det førte til nye vennskap.

Debattinnlegg

For en tid tilbake skrev jeg et blogginnlegg om at jeg ønsket meg en venn. Da jeg skrev innlegget, satt jeg alene på rommet mitt, og jeg følte meg alene. Skikkelig alene. Jeg slo ofte av mobilen, fordi jeg ikke orket påminnelser om hvor ensom jeg følte meg.

Jeg skrev at jeg ønsket meg en venn. En venn som ønsket å stille opp, en venn jeg kunne ringe når som helst, en venn som inviterte meg i bursdagen sin. Jeg kunne ikke huske sist jeg ble invitert i en bursdag.

Jeg ønsket meg en venn som ikke kun møter meg på trikken og forslår et møte vi begge vet aldri kommer til skje, en venn som prioriterer meg og en venn jeg kan le sammen med.

Jeg ønsket meg en venn som ikke alltid er opptatt, og en venn som ikke alltid er sliten. Jeg ønsket meg en venn som arrangerer jentekvelder – og ville ha med meg.

Jeg kunne ikke huske sist en venninne inviterte meg på jentekveld.

Spesielt på sene lørdagskvelder var klumpen i brystet ofte der. Den klumpen som forteller meg at jeg ikke er bra nok, at jeg igjen ikke strekker til, og at jeg igjen ikke er invitert. Samtidig så passet jeg på å fortelle dem at de skal kose seg, uten helt å vite om det ble oppfattet som bittert eller velment. Er jeg rar, snakker jeg for høyt, er jeg ikke kul nok?

Jeg valgte å være ærlig på følelsen av å føle meg ensom, og jeg skrev ned alt jeg følte og tenkte. Det er jeg veldig glad for at jeg gjorde. Åpenheten min førte nemlig til nye vennskap, og jeg har fått det bedre siden da. Hovedgrunnen tror jeg er at jeg faktisk snakket om det, fordi jeg selv tok grep og fordi jeg bestemte meg for å bli god venn med meg selv. Det betyr ikke at jeg aldri kjenner på ensomhetsfølelsen lenger, for det gjør jeg. Men, det har hjulpet og det hjelper hver gang jeg snakker høyt om den. Sånn som nå.

Å være vellykket er viktig i dagens samfunn. Gjerne i form av hva man gjør, fronting av hvem man tilbringer tid sammen med og alle de vellykkede faktorene, som de flotte barna, den gode tirsdagsmiddagen og gjennomførte treningstimer. Det er tabu å vise for mye følelser, samtidig som vi heier frem dem som tør å fortelle. Kanskje det er på tide at vi er ærlige, enten om vi har en fantastisk dag, eller ei? At vi slutter å love ut avtaler som at man må møtes neste uke og ta en kaffe.

For ensomhet er et problem for både store og små. Altfor mange føler seg ensomme, og det må vi snakke om – og ta tak i. Nå. Jeg vil komme med en oppfordring: Løft blikket, bli kjent med nye og inkluder. Det er nemlig skikkelig lite kult å føle at man ikke har noen venner.

Martine Halvorsen blogger på: martinehalvs.blogg.no/