Hva skjedde med barnets beste?

DEBATT: Jeg tok en ekstra titt i speilet på badet i morges og skjønte fort at mine bryster egner seg dårlig til amming. Veldig dårlig.

TILKNYTNING: Det er jo ikke hvem som er i jobb, men at både mor og far får mulighet til å knytte bånd med den nyfødte, som er viktig, skriver innsender. Shutterstock (illustrasjonsfoto)

Vidar Hartveit
Kommende pappa

Jeg sitter her og er ganske tankefull etter å ha lest debattinnlegg og lange kommentarfelt som handler om den nye fedrekvoten. Egentlig så skulle jeg sikkert vært kjempehappy siden jeg skal bli pappa om en tre-fire uker.

Tenk at staten vil gi meg fem ekstra uker sammen med min kommende sønn. Bare oss to. Det er jo helt fantastisk! Eller er det det?

Vidar Hartveit. Privat

Jeg leser at noen mener det å øremerke 15 uker til bare far og barn er å gjøre kvinnene til «rene fødemaskiner», slik Guri Melby og Grunde Almeland skriver i debattinnlegget i BT den 9. november.

Men er det egentlig noe nytt? Har ikke det vært en sannhet siden tidenes morgen? Alle kvinner er vel egentlig skapt for å føde. Skapt for å føre slektens gener videre.

Som menn er vårt lodd i livet å være avlshingster, og begge deler er like viktig for at nytt liv skal skapes. Både mor og far er nok like viktig i et barns liv og oppvekst. Bare i forskjellige deler av den.
Jeg tok en ekstra god titt i speilet på badet da jeg sto opp i dag og skjønte fort at mine bryster egner seg dårlig til amming. Veldig dårlig. Og det er vel det som kanskje er noe av det viktigste i et barns første leveår. Mat og nærhet. All verdens forskning har vist oss at her er det morsmelk som gjelder, så lenge som mulig.
Jeg kjente at det føltes litt betryggende da jeg leste at det er noen av våre folkevalgte som har engasjert seg i denne debatten. En trygghet som forsvant som dugg for solen da jeg hadde lest innlegget som sto i BT. Et av argumentene som ble brukt, var: «Hvorfor er jobb et så godt argument for far, men ikke for mor? I 2018 må vi kunne forvente at barnet og foreldrerollen skal være like viktig for begge to.»
Med et slikt utsagn må jeg si at Guri Melby og Grunde Almeland fra Venstre ikke bare bommer på blinken, men skyter helt i feil retning! For det er vel ikke hvem som er i jobb eller ikke vi må fokusere på, men barnet og familiens ve og vel.

Selvsagt håper jeg vårt barn vil ta flaske slik at jeg også kan få ta del i den kosen. Men faren med for mye flaske er vel at barnet ikke lenger er interessert i mors pupp fordi den er mye tyngre å suge av. Dette vil jo igjen gjøre mor til kun en melkeku. Bare at melkekuer er beskyttet av norsk lov. At så lenge de produserer melk, så er dette også det eneste de skal gjøre. De skal spise, hvile og produsere.

Men er du en menneskelig melkeku, da skal du også gå på jobb 37,5 timer i uken pluss at du gjerne skal amme gjerne tre og fire ganger hver natt. Ser for meg at min kjære hustru kommer til å bli ganske så loslitt og føle seg som en vridd vaskefille relativt tidlig i løpet av mine 15 uker som hjemmeværende. Jeg skjønner ikke helt hvordan det kan være til barnet og familiens beste. (Men så er ikke jeg på Stortinget heller).

Les også

Derfor kaller jeg meg ikke feminist

Melby og Almeland skriver videre at «Forskningslitteraturen indikerer sterkt at begge foreldrenes deltakelse i første leveår har vesentlig betydning for at barnet skal utvikle seg best mulig». Og der er jeg faktisk helt enig.

Men så ser jeg ut fra kommentarfeltene at det er veldig mange mødre som istedenfor å gå tilbake i jobb, vil ta ut ulønnet permisjon de første fem ukene av fedrekvoten. Men det er bare mulig for dem som har økonomi til det. Vi andre må heller bare gjøre det beste ut av det, og håpe at dette ikke sliter ut både mor, barn og far. I mine øyne er staten med på å lage et klassesamfunn blant småbarnsfamilier. Blir det da riktig som vi liker å si at «vi er verdens beste land å vokse opp i»?

Nei, mener jeg. Og det er her jeg synes at jeg kan komme med en kjempeidé. For ikke bare er Norge verdens beste og tryggeste land å vokse opp i, men også et av verdens rikeste land. Så hva da med å virkelig ta begrepet «begge foreldrenes deltakelse» på alvor, og la mor og far få fire eller fem av disse ukene felles. I ordets rette betydning. Der begge er 100 prosent til stede i barnets liv, uten at mor skal måtte ta ulønnet permisjon eller langtidssykemelde seg.

For det er jo ikke hvem som er i jobb, men både mor og fars mulighet til å knytte bånd med den nyfødte, som er viktig. Det siste er nok en ganske så hårete drøm. Poenget mitt er at la oss som familie få bestemme hvordan vi vil fordele permisjonstiden vår. Slik vi mener at det er til familien og den nyfødte sitt beste.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg