Blendahvit syvfjellstur

Barna på mottaket flokket seg rundt meg: Oi, så kult! Noen spurte om de kunne få være med. Jeg skulle så gjerne sagt ja.

Denne artikkelen er over seks år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I helgen gjennomførte jeg min første syvfjellstur. Det var en stor opplevelse. Følelsen av å kjempe seg opp motbakkene, gå på trynet i sølen, bli løftet opp av en hjelpende hånd som spør om det går bra fulgt av en lattermild fortelling om sin egen trynings ned Lyderhorn, og den euforiske seiersfølelsen når man svett og andpusten endelig kan nyte utsikten fra Ulriken.

Det største inntrykket var følelsen av fellesskap med flere tusen andre turglade mennesker. Vi går sammen, vi tryner ‘an sammen, vi kjenner på mestringen idet vi når toppene sammen. Men det er én gruppe som ser ut til å falle utenfor dette fellesskapet: ikke-vestlige innvandrere. Sett bort fra røde kinn og solbrente skuldre, var syvfjellsturen slående hvit.

Jeg jobber på et asylmottak for enslige mindreårige. De aller fleste av de rundt 25 ungdommene driver med en eller annen aktivitet: fotball, kickboksing, svømming. Vi vet at dette har en uvurderlig betydning både for ungdommenes fysiske og psykososiale helse, men også for integreringsarbeidet. Gjennom fellesskapet i idretten lærer barna seg norske normer og verdier på en måte som all verdens norskkurs og undervisningsopplegg aldri vil være i stand til. Gjennom deltagelsen i et lite fellesskap, som et fotballag, vokser ungdommene inn i det store norske fellesskapet.

Men hva med den fysiske aktiviteten som ikke er organisert? Mange av ungdommene på mottaket der jeg jobber har utviklet en stor interesse for turgåing. De har vært over Vidden, opp Stoltzen, og finner det fascinerende at de har havnet i denne lille byen som omkranses av ikke mindre enn syv fjell. Turinteressen er imidlertid langt vanskeligere å kultivere enn fotballinteressen.

Vi som ansatte har ikke alltid kapasitet til å ta med oss ungdommene ut i naturen. Heldigvis har mottaket gode naboer som på frivillig initiativ stikker innom for å høre om noen av barna vil bli med på fjellet. Hver gang ungdommene har vært med naboene på tur, kommer de tilbake fulle av eufori og nye inntrykk, et pågangsmot og en styrke som de tar med seg i hverdagens utfordringer. Det finnes ingen tvil om at turopplevelser har en enorm positiv effekt for barn som bor på asylmottak – ikke helt ulikt hva gjelder «vanlige nordmenn».

Men til forskjell f ra «vanlige nordmenn» har ikke asylbarna fått mulighet til å etablere den kjennskapen til naturen som oppdagelsesferd i skogen med barnehagen, søndagsturer med familien, deltagelse i speideren og lignende gir. Mange kommer fra land der retten til å bevege seg fritt i naturen er ren utopi. Dermed mangler asylbarna i stor grad fundamentet som trengs for å oppsøke turopplevelser på eget initiativ. Vi trenger et fellesskap som kan bidra til å bygge dette fundamentet. DNT og fire— og syvfjellsturen kunne vært et slikt fellesskap.

Da jeg fortalte at jeg skulle gå syvfjellsturen, flokket barna på mottaket seg rundt meg: Skal du gå i tolv timer? Over alle fjellene på én dag? Oi, så kult! Noen av dem spurte om de kunne få være med. Jeg skulle så gjerne sagt ja. Men mottaket har ikke mulighet til å subsidiere påmeldingsavgiften. Rabatter til syv- og firefjellsturen gjelder bare DNT-medlemmer og BT-abonnenter.

Barna på mottaket er ingen av delene. Barna regnes heller ikke som «barn» av arrangørene, fordi de er over 14 år. Dermed må de betale fullpris – 500 kr. Den månedlige utbetalingen beboerne våre får fra UDI, er på knappe 3000 kr. Da sier det seg selv at syvfjellsturen blir en latterlig stor utgift.

Selvfølgelig kan asylsbarna gå på fjellet en hvilken som helst annen dag, men som jeg allerede har påpekt mangler mange av dem fundamentet for dette. Istedet for å være et tilbud som åpner døren for flere turopplevelser og gir nye turgåere trygghet i fjellet, blir fire- og syvfjellsturen et tilbud for dem som allerede har fundamentet på plass.

DNT sier om sitt samfunnsansvar at «flest mulig skal få oppleve glede i naturen». De sier videre at «vi vil ha hele Norge– ikke bare medlemmene – med på friluftsopplevelser. Vi skal ha inkluderende og enkle tilbud der alle skal føle seg velkomne» (egen utheving).

Inkludering og lav terskel er sentrale mål for DNTs virksomhet. I betegnelsen «hele Norge» burde det ligge en helt åpenbar forståelse av at friluftslivet ikke er et eksklusivt privilegium for norskfødte. Det er et fellesskapsgode. Integreringen må ut i naturen også: Det er på tide at alle får være med på tur.