Narkomanes håp drukner i bøter

Mennesker som har fått anerkjent at avhengighet er en sykdom, opplever nå drastisk økning i straffereaksjoner.

Publisert:

OND SIRKEL: Straffereaksjonen for mindre alvorlig narkotikakriminalitet er gjerne bøter, som blir til gjeld. Gjelden blir en fremtidig byrde som demotiverer avhengige fra å søke et annet liv, skriver Anette Svae.

Debattinnlegg

Annette Svae
Foreningen for human narkotikapolitikk

Det er politisk flertall for bekjempelse av åpne stoffmarkeder i Bergen og Oslo, men økt bruk av straff for å rydde gatene er lite forenlig med konsensusen — som også rår - om å møte slitne avhengighetslidende med hjelp, heller enn straff.

Selvmotsigelsen ble åpenbar da NRK la frem at forflytning av det illegale markedet bort fra sentrum, har kostet brukerne hele 48 millioner kroner i økt gjeldsbyrde de siste fem år siden aksjonene startet i Oslo med Sentrumsaksjonen i 2011 og Handlingsplan mot åpne russcener i Bergen i 2014. Konferanse om temaet i morgen:

Les også

Rusmisbrukere vil ta styringen selv

Aftenposten fulgte opp og viste at straffereaksjoner for brudd på legemiddellovens forbud mot bruk og besittelse har økt med hele 43 prosent på ti år, målt fra 2004; året hvor avhengige fikk pasientrettigheter. Mennesker som har fått anerkjent at avhengighet er en sykdom, opplever altså nå drastisk økning i straffereaksjoner.

Straffereaksjonen for mindre alvorlig narkotikakriminalitet er gjerne bøter, som blir til gjeld. Gjelden blir en fremtidig byrde som demotiverer avhengige fra å søke et annet liv. Politikerne er likevel tilbakeholdne med å diskutere endring i forbudslovgivningen. Foreningen for human narkotikapolitikk mener at å avkriminalisere bruk og besittelse av brukerdoser er den åpenbare veien å gå for å få ned bøteleggingen.

Kronikk: Straffedømte treng hjelp:

Les også

Vi må tette glippsonen

Det er en utbredt misoppfatning at avhengige bortvises for å forstyrre offentlig ro og orden. Bøtelegging skjer gjennom bruk av politiverktøy kalt forhøyete bøtesatser og bortvisning fra sentrale sentrumsområder. Bortvisninger kan føre til bøter og de skjer med hjemmel i politilovens § 7, punkt 3: «Politiet kan gripe inn for å avverge eller stanse lovbrudd».

Den kriminalitet politiet i denne sammenhengen er ment å avverge er stort sett bruk, besittelse eller salg for å finansiere kjøp av brukerdoser. Bruk og besittelse defineres som å være kriminelt i legemiddelloven, mens oppbevaring med henblikk på salg og omsetning rammes av straffeloven. Når man bortvises etter politiloven — som er en ordensbestemmelse - oppsummeres de ulike typene narkotikakriminalitet omfattet av andre lovverk som: «Mistanke om befatning med narkotika».

Slik det kom frem i Aftenposten har «Riksadvokaten ved gjentatte anledninger uttalt, spissformulert, at politiet ikke skal løpe etter 'slitne narkomane' for å få høy oppklaringsprosent», men Riksadvokaten sier også at å hindre nyrekruttering er viktig politiarbeid.

Politiet:

Les også

Avviser kritikk fra jussprofessor

SVs forslag om å evaluere effekten av gjeldende narkotikapolitikk ble nedstemt i Stortinget, våren 2015 og vi får derfor ikke vite om politiaksjoner mot tyngre stoffmiljø faktisk har en forebyggende effekt på nyrekruttering, slik politiet gir inntrykk av. I mangel på gode data for å bekrefte det, er mitt inntrykk at rekruttering ofte skjer på helt andre arenaer; i ungdommers nærmiljø.

11 tjenestemenn har i Bergen fått mandat å hindre oppblomstring av nye åpne stoffmarked i en periode på i hvert fall to år. Det er utenfor mandatet, men Føre Var-rapportene viser til relativ stabil tilgang til og bruk av, illegale stoffer i Bergen i perioden etter stengingen av parken — ikke til nedgang.

Det tyder på at den kriminalitet politiet påstår å avverge gjennom å bortvise eller bøtelegge for brudd på legemiddelloven ikke blir borte, men kun forflytter seg. De økte straffereaksjonene synes slik å være en politisk sovepute og et pengesluk som slakker ned mer effektiv satsing på helse- og sosiale tiltak.

Politikernes svar i fjorårets valgkamp:

Les også

«Kan du love at narkomane i byen får det bedre?»

I Bergen har runden kommet til naboer ved mottaks— og oppfølgingssenteret Strax på Gyldenpris. Naboene er - forståelig nok - misfornøyde med at miljøet fra Nygårdsparken er presset dit. Løsningen er ikke ytterligere forflytning av de avhengige med tilhørende bruk av straffereaksjoner.

Straxhuset tilbyr livreddende, skadereduserende tiltak, slik Kirkens bymisjon også tilbyr i Vågsbunnen. Vi må ikke komme i situasjonen Høykommissæren for menneskerettigheter advarer mot: «Stoffbrukere kan med rette frykte at de vil bli arrestert eller fengslet hvis de oppsøker helsehjelp.» Høykommissæren mener videre at «Kriminalisering av bruk og besittelse forårsaker betydelige hindringer for retten til helse.»

I svar på min klage på bortvisning datert 02.09.15 skriver daværende politimester John Reidar Nilsen at «politiet tillater rusmiljøet å bruke hjelpetiltakene i området. Som du nok forstår kan det tidvis være vanskelig å vite hvem som oppholder seg i området i påvente av kjøp/salg av narkotika, og hvem som er der av andre årsaker.» Politiet må utøve skjønn - og gjør også feil - når bortvisninger gjennomføres basert på mistanke og ikke på gjennomført kriminalitet.

Politimesteren skriver videre: «Politiet ønsker ikke at grupperinger skal oppholde seg over lengre tid i Vågsbunnen», stedet der jeg ble bortvist. Jusprofessor Hans Fredrik Marthinussen påpekte i BT 21.09.15 at politiloven - i seg selv - ikke gir grunnlag for å bortvise mennesker på bakgrunn av en mulig tilknytning til et miljø definert som å utgjøre en åpen russcene:

«Det er ikke et relevant hensyn ved utøvingen av myndighet etter politiloven», skriver han. Begrepet «avverge kriminalitet» er da også brukt med hensikt i ordensbestemmelsen og peker på at loven kun kan anvendes ved enkelttilfeller av lovbrudd i utvikling, ikke som et generelt forebyggende tiltak for å hindre såkalte ansamlinger av avhengige.

Svae i april:

Les også

Gi heroin på blå resept

Er vi tjente med å gjennomføre bekjempelse av åpne stoffmarked med virkemidler der politiets utøvelse eksisterer i en gråsone av loven og der brukerne belastes med gjeld som fremfor å oppmuntre, står til hinder for rehabilitering?

Om bruk og besittelse avkriminaliseres vil ikke politiet lengre kunne utstede bøter for bruk og besittelse av livsnødvendige brukerdoser og vil måtte ha sterkere indisier på at omsetning faktisk foregår, før de eventuelt bortviser. Det «å se ruset ut» vil for eksempel, ikke lengre være en indikator på kriminalitet.

Politiet vil fortsette å spille en rolle, men vil måtte fokusere innsatsen mot å begrense utagerende adferd og å etterforske narkotikarelatert kriminalitet; som vold og vinning. Det siste er saker som ofte henlegges i dag og av den grunn skaper mistillit til politiet generelt.

Det er opp til de folkevalgte å sørge for et adekvat lovverk. Uten en endring i lovverket hvor bruk og besittelse av illegale substanser avkriminaliseres, vil politikeres formaninger om å hjelpe — og ikke straffe, avhengighetslidende mennesker, bli lite annet enn tomme ord.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg