«Do you speak English?»

Når språket vårt er norsk, er det ikke like enkelt å forholde seg til engelsk.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

• Hva vil du skrive om? Send et innlegg til debatt@bt.no! Usikker på hvordan en gjør det? Se tips på denne siden.

Etter hvert har vi vennet oss til at engelsk er språket vi møter i servicebransjen. På restauranter, hoteller og andre servicesteder. Selv om engelsk lenge har vært utbredt på disse stedene, er det like fullt ikke helt enkelt å venne seg til at engelsk er språket vi må forholde oss til i Norge, når språket vårt er norsk.

Men engelsk språk er ikke bare begrenset til servicebransjen. Også håndverkbransjen benytter utenlandsk arbeidskraft som kommuniserer på engelsk. Nylig har jeg flyttet inn i et nytt boligprosjekt. I kjølevannet av innflytting følger også ofte reklamasjoner.

Les også

OMG! Hvordan ble kidsa så vilt gode i engelsk?

I e-poster og SMS-meldinger blir jeg varslet om at den og den dato kommer det utbedring. Disse varslene kommer på norsk. Når jeg åpner døren for dem som kommer for å utbedre reklamasjonen, blir jeg spurt: «Do you speak English?»

«Do I really speak English?» er spørsmålet jeg stiller meg. Nei, jeg snakker ikke engelsk i alle situasjoner. Engelskkunnskapene strekker ikke til.

Når en dørstokk skal utbedres, er det ikke å forvente at jeg skal vite hva dørstokk heter på engelsk med min skoleengelsk. Heller ikke hva trykket i springen heter på engelsk. (Dørstokk er doorstep eller mer teknisk threshold. Vanntrykket er water pressure, mens springen er faucet, red.anm.)

I det minste bør vi som skal ha utført arbeid, bli varslet om at håndverkeren som kommer, kun snakker engelsk. Da er vi i det minste forberedt. Det ser ut som om engelskordboken også må tas frem i eget hjem for at vi skal kunne kommunisere med håndverkere nå for tiden.

Ja, kanskje vi snart også trenger engelsk ordbok for å kommunisere med barnebarna våre. Barn og unge kommuniserer ofte på engelsk i spill og kontakt på internett. De plukker opp ord og uttrykk de etter hvert også bruker i dagligtale.

Et av barnebarna mine bruker mange engelske uttrykk i annenhver setning. De fleste ukjente ord og uttrykk for meg. Og når jeg spør barnebarnet om å forklare det på norsk, sitter han fast.

Det engelske språket sniker seg sakte, men sikkert inn i dagligtale hos både barn og voksne. Hvor langt skal vi gå i å akseptere engelsk som kommunikasjon på mange områder og arenaer i Norge? Jeg hører sjelden eller aldri at språket vårt er på politisk dagsorden i denne sammenheng. I just wonder?