Våg å be om hjelp!

I år har jeg fått kjenne på hvordan det er å kjempe mot seg selv, for livet.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Taxisjåføren spør hvor jeg skal. Jeg tør ikke å svare. Bare viser han lappen jeg har fått av legevaktlegen. Så står jeg utenfor den store murbygningen. Helt alene. Sykehuset som jeg har vitset om hele livet. Sandviken. Hvor de gale bor.

Det er minusgrader og det snør. Jeg har på meg tynt treningstøy og fryser noe så innmari. «Får jeg ikke ha skoene med meg inn?», spør jeg damen i hvite sykehusklær.

«Nei, da må jeg ta ut lissene», sier hun. Hun kjenner på lommene mine, på armene, beina, passer på at ingen skarpe ting er gjemt noe sted. Så tar de fra meg det lille jeg har med meg av ting.

Inne på det sparsomme rommet er det en seng, en stol og et bord. Ingen bilder, ingen gardiner, ikke noe mer. Det er et vindu i døren. «Vi sjekker deg hver 10. minutt», sier damen. Jeg tenker tusen takk, tusen tusen tusen takk.

Så sender jeg en melding til Jørgen. Han som så, og turte å spørre og ringte hele påsken igjennom. «Jeg klarte ikke mer, jeg er innlagt nå», skriver jeg. «Utrolig stolt av deg», svarer han. Så gråter jeg, mye og lenge.

I år har jeg fått kjenne på hvordan det er å kjempe mot seg selv, for livet. Og jeg bøyer meg i støvet for folk som står i den kampen. Hver dag. Det er beintøft.

Alvorlig depresjon og utmattelse er noe drit. Men jeg er heldig. Jeg har fått en heiagjeng. Aldri undervurder heiarop, dere! Jeg har møtt fine heiaengler, som er blitt venner for livet.

Som har holdt meg i livet. Som sender hjerter så hjertet lappes sammen. En dag er jeg tilbake, takket være dere. Våg å be om hjelp! Våg å spørre!

Innlegget ble først publisert på Facebook.

Trenger du noen å snakke med?

Hjelpetelefonen 116 123 er Mental Helses gratis døgnåpne telefontjeneste for alle som trenger noen å snakke med.