De fikk meg til å føle meg som en forbryter

Hva skjedde med medmenneskelighet og tillit i pandemien?

Solveig Etter har mistet tilliten til norske myndigheter etter det hun opplevde ved ankomsten til Bergen lufthavn Flesland.
  • Solveig Etter
    Bergen
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over ett år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

For første gang i mitt privilegerte liv som norsk statsborger fikk jeg et innblikk hva det kan bety å få innskrenket friheten, og hvordan myndighetene kan få deg til å føle deg totalt maktesløs.

I pandemien har jeg vært påpasselig med å følge alle regler som har blitt gitt, uavhengig av hvor vilkårlig de kunne fremstår.

Jeg er privilegert og heldig som har en engasjerende jobb som jeg fikk lov å utøve sammen med gode kollegaer og støtte av en fantastisk kjæreste, men til og med jeg har følt på en trykkende, altoppslukende ensomhet og dårlig samvittighet til tider.

Det var totalt fravær av informasjon eller dialog, skriver Solveig Etter om møtet med karanteneapparatet på Flesland.

På grunn av dugnaden har jeg avstått fra å besøke min familie bosatt i utlandet i 1,5 år, deriblant min syke mor og min 103 år gamle bestemor, selv om jeg har en skriftlig beskjed fra min fastlege som vurderer en slik reise som «nødvendig».

Dels fordi jeg var livredd for å smitte noen, dels fordi det ble gjentatt til stadighet at man skal unngå unødvendige reiser. Jeg vurderte det som en nødvendig reise, men jeg er mitt ansvar bevisst og hadde tillit til myndighetenes anbefalinger. Jeg satt igjen med et savn etter familien og dårlig samvittighet for å ikke prioritere dem.

Helt til jeg nylig fikk en beskjed om at jeg må komme hjem for å ta avskjed med en nær slektning. På reisetidspunktet var reglene slik at man kunne ta hele karantenetiden hjemme ved en nødvendig reise.

De tre ukene jeg var i utlandet, var jeg meget forsiktig, tok hurtigtester jevnlig, leide bli i tre uker for å unngå kollektivtransport og tok alle de hensyn man kan ta, for å unngå å ta med seg smitte tilbake.

Underveis i mitt opphold ble reglene endret til fritak fra hotellkarantene ved opphold i land med lave smittetall. Jeg leste meg godt opp på helsenorge.no, fhi.no og regjeringen.no og vurderte det slik at jeg kunne ta karantene hjemme.

Da jeg kom til grensen, ble jeg gjort oppmerksom på av politiet at også korte mellomlandinger på transitt blir kategorisert som «opphold», og jeg måtte dermed ha karantene på hotell i tre dager.

Jeg forstår at reglene er i stadig endring, og man må tilpasse seg situasjonen, men det som skjedde etterpå, ga meg et innblikk i hvordan det kan være å få sin frihet innskrenket.

Les også

Om Gunhild Veum hadde mellomlandet i Tyskland fremfor Nederland, hadde hun vært hjemme nå

Politimannen forsvinner ut bakluken med passet mitt og leverer det taust tilbake til meg, mens han snakker til de ventende Securitas-vaktene: «Hun skal på karantenehotell.»

Jeg blir beordret inn i et godt bevoktet og avsperret område, uten muligheter til å gå på toalettet eller vaske hender. Vi har heller ikke mulighet til å sette oss og blir stående forvirret hver for oss med god avstand.

Etter cirka 20 min stiller jeg spørsmål om hva som skjer nå og hva som er planen? Svaret jeg får, er: «Du må bare vente. Du skal på karantenehotell.»

Det var totalt fravær av informasjon eller dialog, og jeg følte at vektere prøvde å gi meg inntrykk av at jeg med viten og vilje hadde brutt en regel og måtte ta konsekvensene. Jeg følte meg som en forbryter.

Etter noe som føltes som en evighet blir dørene åpnet, og vi blir sluset gjennom flyplassen til teststasjonen, fortsatt bevoktet og uten kommentarer. Noen får lov å ta en avstikker til taxfree, men fortsatt ingen adgang til toalett eller håndvask.

Solveig Etter ønsker seg myndigheter som behandler borgerne med mer tillit.
Les også

Morten Myksvoll: «Karantenereglane må fungere betre»

Den lille gruppen som er igjen, blir testet og kommer inn til bagasjebåndet. Det har nå gått 1,5 timer fra vi har forlatt flyet, og vi får endelig mulighet til en håndvask. På dette tidspunktet er jeg sint og frustrert, men jeg har også innsett at det er ingenting jeg kan gjøre.

Jeg har fortsatt ikke mottatt noe mer informasjon, annet enn at jeg trenger et negativt testsvar og at jeg skal på karantenehotell. Når det tikker inn et negativt testsvar på meldingen, ønsker jeg å gå ut i frisk luft.

Vekterne nekter meg det og ber meg om å vente til hele gruppen er testet. Rundt to timer etter landing blir vi geleidet om bord på en buss. Fortsatt ingen informasjon, bortsett fra sjåføren som bjeffer noe om setebelter på høyttalere.

Det går noen vitser på bussen om at vi blir isolert på en øde øy eller snart blir tatovert med et nummer, etterfulgt av beklemt latter. Heldigvis er ikke det veldig sannsynlig og noe overdrevet, men likevel en god beskrivelse av stemningen om bord på bussen.

Les også

Linn og barna fikk sjekke ut fra karantenehotell etter at de nye reglene kom på plass.

Vi kommer til et hotell i sentrum, hvor vi sluses inn og fyller ut nok et skjema. De ansatte på hotellet er imøtekommende og forsøker å få oss til å føle oss velkommen, all honnør til dem.

Mitt inntrykk er at de får håndtere alt sinne og frustrasjon som kunne ha vært unngått med en bedre dialog.

Det føles absurd at jeg må tilbringe tre dager i et hotellrom, fremfor i min egen leilighet, der jeg bor alene, bare fordi jeg har vært i transitt to timer, men jeg finner meg i det.

Samtidig tenker jeg mye over hva som egentlig er grunnen til at jeg må være på karantenehotell. Spørsmålet jeg stiller meg er om myndighetene ikke har tillit til meg?

Er det slik at det forventes at jeg vil bryte karantenereglene når jeg oppholder meg i egen bolig, eller har erfaringene vist at så mange ikke bryr seg? Blir det da en form for kollektiv avstraffelse?

Etter mitt møte med makthavende her i landet har jeg ikke tillit til at de gjør det beste for fellesskapet og etterlyser begrunnede svar for min innskrenking av frihet. Skal det ha en avskrekkende virkning for at folk ikke skal reise?

Jeg fisker ikke etter sympati, og det er ikke synd i meg, men samtidig har jeg gjort en erfaring som på en subtil måte har rokket ved min overbevisning om at myndighetene handler på fellesskapets beste og at makt ikke blir misbrukt.

Tillit har mye med forventninger å gjøre og når forventningene ikke blir oppfylt, svekkes tilliten. Jeg hadde en forventning om å bli behandlet som en voksen, ansvarlig og selvstendig person, men slik jeg ser det, ble jeg behandlet som en umyndig og uansvarlig person som prøver å lure systemet.

Jeg er glad for at jeg gjorde den erfaringen i Norge og ikke i et mindre demokratisk land, men jeg håper samtidig at jeg ikke trenger å oppleve dette igjen – verken her eller andre plasser.

Publisert: