Vi trenger flere som politibetjent Geir Fjeldstad

Jeg blir glad når jeg ser voksne som ser.

Denne artikkelen er over syv år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg ble både glad , sint, frustrert, oppgitt, trist og lei meg da jeg leste om politibetjent Geir Fjeldstads metode i BT Magasinet 13. februar.

Det gjelder våre barn, de som er blant de mest sårbare og svakeste i samfunnet, det kjæreste vi har. For ikke å glemme at det er vår fremtids største ressurser vi her forvalter. Voksne skal vise vei for barna, gi dem en god og trygg oppvekst slik at de kan mestre og bli gode samfunnsborgere, bli «gagns menneske», som det står å lese blant målsettingene i skolen.

Robin Schaefer varslet om Monika-saken:

Les også

Glad for at han er blitt hørt

Jeg blir glad når jeg leser om gode voksne, som Geir Fjeldstad tydeligvis er. Jeg blir glad fordi jeg ser en som ser. En som ser barnets vanskelige situasjon, og som våger å uttale seg til hennes forsvar. Han tør å kritisere de han har sett gi henne en uverdig behandling, og han tør å stille kritiske spørsmål — også til egen etats håndtering av situasjonen.

Jeg er så enig med hans uttalelse: «Hvis vi som offentlig etat ikke kan se oss selv i speilet og erkjenne at vi gjør feil, hvordan skal vi da lære? Hvordan skal vi bli bedre?»

Pensjonert lektor:

Les også

Jo, jeg vil «undergrave» din kompetanse

Når jeg leser om behandlingen Ida fikk de årene hun var under barnevernets omsorg blir jeg sint, frustrert, oppgitt, trist og lei meg. Jeg får flashback til barns fortellinger fra min tidligere jobb. Triste historier om barns kamp for tilværelsen, og voksne som ikke forstår — og i noen tilfeller ikke vil forstå.

Det verste er når voksne ikke vil forstå, ikke vil «se seg selv i speilet», som Fjeldstad kaller det. Voksne som velger å «skyte» på barna, se på dem som onde, umulige, bortskjemte, grinete osv.

Når voksne velger å se barna på en slik måte, sier de i samme slengen at barnet selv er skyld i sin situasjon. Dermed rettferdiggjør de sin egen uverdige behandling av barnet. I slike tilfeller dannes det ofte kulturer der barna er på den ene siden, og de voksne på den andre siden.

Godt lest fra debatt:

Les også

Betiel (10) er åleine i en storby i Afrika

Kulturen kan da være preget av konflikt og maktkamp mellom de ulike partene. Etter mitt syn er det barn som har det vanskelig, og det er de voksnes ansvar å ta grep for å endre kulturen slik at barna kan få den behandlingen og hjelpen — og kanskje opplæringen de trenger for å mestre livet sitt på best mulig måte.

Vi trenger flere voksne som ser barna, og vi trenger systemer som tjener barna og som hindrer at ukultur oppstår og får blomstre. Politikere, rådmenn og ledere har hovedansvar for å lage gode systemer som fremmer det gode arbeidet som kan bidra til gode oppvekstmiljø.

Jeg blir glad når jeg ser at regjeringen velger å lytte til barna som for eksempel Proffene i Forandringsfabrikken. Jeg har flere ganger møtt noen av disse barna som nå er blitt voksne. De er fremdeles preget av sin vanskelige barndom, men velger å gi opplysning til voksne om hva som burde vært annerledes. Dette krever MOT, og jeg er ydmyk og stolt over disse flotte ungdommene som beretter om sin vanskelige barndom og hvordan dette preger dem som voksne.

Venstre har i år barn , unge og oppvekst som tema på sitt landsmøte. Jeg skulle ønske alle politiske partier, kommuner og fylker valgte å sette dette temaet på dagsorden. Slik kan vi få en storstilt aksjon for å fremme og implementere ny kunnskap p ådette feltet. På den måten kan det bli fortgang i å avdekke uverdig behandling og skadelige oppvekstmiljø. Sørge for at det blir fortgang i bruk av metoder og virkemidler som fører til fravær av omsorgssvikt, misbruk, incest, vold, overgrep, trakassering og mobbing. Og fravær av uverdig feilbehandling, for alle våre barn.