De tre seilskipene er et nasjonalt anliggende

Ansvaret for Christian Radich, Sørlandet og Statsraad Lehmkuhl må ikke overføres fra stat til fylkeskommunene.

Debattinnlegg

I regionreformen foreslås de tre seilskipene ved Christian Radich, Sørlandet og Statsraad Lehmkuhl flyttet over fra stat til fylkeskommunene. Alle de tre seilskipene motsetter seg dette forslaget på det sterkeste.

Vi undrer på om det er fremlagt i uvitenhet om hva de tre seilskipene representerer, og hvordan vi opererer?

Seilskipene har selvsagt en forankring i fylkeskommunene, hvor de har sine hjemmehavner. Men faktum er at de seiler mesteparten av året i utenlandske havner, og er både samlet og hver for seg flytende ambassadører for havnasjonen Norge.

Norske ambassader benytter seilskipene årlig for representasjon og mottakelser i utenlandske havner. Få skip egner seg bedre til dette enn Christian Radich, Sørlandet og Statsraad Lehmkuhl, som i et bærekraftsøyemed både representerer fortid og fremtid.

Skipene er mer internasjonale og nasjonale enn regionale representanter. Kulturdepartementet foreslår at institusjoner som fremdeles skal være under staten, skal være «spesialiserte eller unike i nasjonal sammenheng», der staten skal finansiere 90 prosent, mens fylket skal finansiere 10 prosent. Forstå det den som kan, men de tre seilskipene er altså ikke regnet som «spesialiserte eller unike i nasjonal sammenheng».

Når vi sammenlikner oss med andre institusjoner som har fått nasjonalt mandat, tør vi påstå at ingen av disse er mer spesialiserte eller unike i nasjonal sammenheng enn de tre norske seilskipene.

Norge er i dag den eneste nasjon i verden som kan mønstre tre klassiske, sertifiserte og seilende skværriggere i helårsdrift. Norsk maritim historie representerer mer enn noe annet grunnlaget for Norges velstand og industrielle utvikling. Skutene ivaretar Norges sjøfartshistorie og fungerer som symboler og bærere av nasjonens historiske og maritime betydning på sine mange seilaser i inn- og utland.

Statens ansvar for de seilende kulturminnene må videreføres og forsterkes. Et overordnet mål må være at skutene forblir seilende nasjonale kulturminner, relevante opplæringsarenaer og samfunnsnyttige virksomheter for kommende generasjoner.

Langsiktig finansiering av nødvendig vedlikehold og oppgradering av skipene for fremtiden, må sikres. Alle skipene står hele tiden foran ekstraordinære utskiftinger, som følge av alder og miljøkrav.

Staten, fylkeskommunene og kommunene kan i større utstrekning benytte seilskipene til oppnåelse av interne, samfunnsnyttige og politiske målsettinger.

Å drive og bevare en seilende nasjonal kulturskatt er krevende med begrensede ressurser. Stiftelsene fungerer som rederier som oppfyller lover og forskrifter for skip, mannskap, medseilere og passasjerer.

De tre seilskipene omfattes av verneklassekrav hvor målet er «i størst mulig grad ivareta skutene som verneverdige kulturminner, kun utskiftninger når nødvendig, med så mye som mulig av originalt materiale, form og utseende, kvalitet og funksjon» (ref. Skværriggerutvalgets innstilling 2002).

I Norge er det en håndfull personer med relevant historisk og antikvarisk kompetanse knyttet til vår skipstype. Riksantikvaren har ansvar for oppfølging av skutenes antikvariske føringer. Vi stiller spørsmål om det vil være realistisk å overføre denne unike kompetanse til tre fylkeskommuner.

Midler som sikrer nødvendig vedlikehold og oppgradering av skipene for fremtiden, må sikres. Alle skipene står hele tiden foran ekstraordinære utskiftinger som følger av alder og miljøkrav. Dersom vi overflyttes til fylket er vi overbeviste om at det vil bli en betydelig mer krevende prosess å få nødvendige midler til ekstraordinært vedlikehold.

Det er få, eller ingen institusjoner nevnt i regionreformen som er mer spesialiserte eller unike i nasjonal sammenheng, enn de tre norske seilskipene. Den foreslåtte omlegging er feilslått for seilskipene og vil, dersom den gjennomføres, svekke de tre skutenes posisjon som nasjonale kulturskatter.

For at de tre stiftelsene skal være i stand til å eie, drive og bevare skutene, må staten også i kommende år ha det største offentlige økonomiske ansvaret, og bidra til at seilskutene til enhver tid er i operativ forfatning.