Vindkraftutbyggerne forstår oss ikke

De bommer gang på gang med sine forsøk på å tolke og forstå den store motstanden.

SKIFTE: Dette er et paradigmeskifte for oss som er glade i naturen, og nå må vi kjempe for den, skriver Anita Haukås Oppedal Privat

Debattinnlegg

Anita Haukås Oppedal
VON - Vern om Nordhordlandsfjella

Vindkraftutbyggerne tror det er den nasjonale rammen for vindkraft som skaper og opprettholder uroen, og ber regjeringen skrote den. Helst vil de gå tilbake og jobbe med enkeltprosjekter lokalt, også der arbeidet med rammen har gitt ny kunnskap som har ført til at områder er foreslått ekskludert.

Et slikt forslag vil ikke løse deres utfordringer, og her er årsaken.

Arbeidet med nasjonal ramme var bare utløseren av den motstanden vi ser nå. Den var en øyeåpner som fikk oss til å se at noe hadde foregått over lang tid uten at vi forsto hva det egentlig var. Vindparker, vindmøller og det grønne skiftet hadde lullet oss i søvn.

Alt var så grønt og vakkert og lite. Vi kom nesten ikke til å merke noen ting og kommunen ville tjene millioner og få tusenvis av arbeidsplasser. Det var så velsignet bra. Vi kunne hjelpe hele verden med vår overflod av vind, og vinden var ikke bare gratis – den var lønnsom. Vind-vinn sa de.

Les også

Lykkepille mot klimadepresjon

Men så ble vi sjokkert av det første kartet fra NVE med 43 utpekte områder for vindkraft. Det var overveldende. Såpass overveldende at vi begynte å sette oss inn i saken, mange for aller første gang. Vi forsto selvfølgelig at det ikke var snakk om å bygge ut alle disse flekkene.

Vi forstår at de 13 områdene som står igjen i forslag til nasjonal ramme, ikke skal pepres med turbiner fra ende til annen. Vi forstår at dette ikke er en utbyggingsplan.

Det var noe helt annet som fanget vår oppmerksomhet. Noe som vi ikke hadde visst om. Vi følte oss lurt.

Vi leste ordene. Vindmølle, vindpark, grønt, sus. Vi så bildene fra virkeligheten. Sprengt fjell, brede veier, veiskjæringer og turbiner. Mange turbiner. De eldste bare 80 meter høye, deretter ble de 150 meter.

De som kommer, blir 200–250 meter høye og blinker i mørket. De plasseres på fjelltopper, i kystlandskap, på øyer hvor høyeste punkt er lavere en turbinen. I den vakreste naturen, i reinsdyrland. Ingenting er for urørt, ingenting er hellig.

Les også

– Manglende kompetanse har avgjort vindkraftutbygginger

Vi leste rapporter om drept ørn, lirype og hubro. Vi leste om flaggermus og insekter. Vi leste om støy og støygrenser. Vi så turbiner 450 meter fra husveggen og fortvilte mennesker. Vi leste tall og prosenter. Inngrep ble bagatellisert. Effekt og bidrag i europeisk sammenheng ble overdrevet.

Kreativ bruk av tall som vi ikke helt forsto, men vi forsto at det var kreativt. Vi leste om forvaltningen, om konsesjonsprosesser og regelverk. Regelverk som gjør at kunnskap ikke teller når Andmyra skal bli industri. Regelverk som beskytter pengene og skader naturen.

Fortsatt får vindkraftmotstandere høre at vi må tåle å se et par vindmøller i landskapet. Vi mener at utbyggere og politikere må tåle å få kritiske spørsmål, og ta ansvaret for at de har bygget opp vindindustrien på et sviktende grunnlag.

Vi har sett noe og forstått noe som vi ikke kan glemme. Dette er et paradigmeskifte for oss som er glade i naturen og nå må vi kjempe for den. Vi tror ikke på ordene. Vi tror ikke på løftene. Vi kommer ikke til å gi oss.