Den urørte maten på nattbordet, en svak eim av urin og pasientrop fra andre rom

Som både pårørende og «innsider» i helsevesenet, reagerer jeg.

Publisert: Publisert:

SYKEHJEMSBESØK: Den lubne, glatte barnehånden i de gamle, krokete hendene hennes ble et sterkt bilde, skriver innsenderen. Foto: NTB Scanpix (illustrasjonsfoto)

Debattinnlegg

Maren-Sofie Brakstad-Pilskog
Pårørende

Etter sommerferien fikk jeg omsider besøkt min gamle slektning, som bor på sykehjem. Min ett år gamle sønn var med, slik han har vært siden han ble født. Vanligvis er jeg innom en gang i måneden, men nå var det passert to.

Da jeg besøkte henne, så jeg stor endring. Til vanlig pleier hun å sitte oppe, gjerne lese og være pent påkledd. Nå lå hun derimot og sov, kun iført en bluse og bleie. Håret sto til alle kanter.

Hun var svært trett og tydelig påvirket av medikamenter. Som oftest pleier hun å gjenkjenne meg, men nå stod forvirringen å lese i øynene. Min sønn gråt litt da han så det gamle, ugjenkjennelige mennesket. Han uttrykte i grunnen hvordan jeg selv følte det.

Blikket mitt skiftet mellom å være pårørende til mitt fagblikk som sykepleier. Var det tegn på livets sluttfase jeg så? Hovne ben, noe ujevn og tung pust. Hun var pløsete, sliten og medtatt. Jeg satte meg på sengekanten og holdt henne i hånden. Jeg så hvordan hun roet seg.

Da ettåringen også hadde roet seg, klatret han opp i sengen og ville hilse på, han også. Da våknet den gamle opp - et smil lekte i munnviken hennes, et lite lys tentes i øynene. Hun sa navnene våre, og jeg så hun gjenkjente oss.

Den lubne, glatte barnehånden i de gamle, krokete hendene hennes ble et sterkt bilde på nytt og gammelt liv. Så verdifulle disse møtene er for dem begge! Det var anstrengende for henne å holde samtalen, og etter hvert sovnet hun igjen.

En sykepleier kom rundt med medisiner. Min slektning våknet igjen og fikk hjelp til å skyfle ned medisinen. Angsten ble igjen synlig i øynene, hun begynte å mumle og omtale seg selv i tredje person: «...vil ikke mere», «...har ikke noe liv» og «... er glemt».

Les også

Nå kommer eldrebølgen. Politikerne satser på forebygging.

Hjertet mitt blødde. Sykepleieren kunne fortelle at hun hadde snudd døgnet, og at de nå ga henne en del beroligende. Jeg kjente forståelse blandet med fortvilelse og irritasjon. Som jeg har sett så altfor ofte, blir piller løsningen i stedet for en kjærlig hånd å holde i.

Kapasiteten på sykehjem er blitt slik - det er for få hender!

Jeg observerte flere tegn på en travel hverdag for de ansatte. Den urørte maten på nattbordet og likevel et tannsett med matrester, en svak eim av urin, klokker som kimte i gangen og pasientrop fra andre rom.

Som både pårørende og «innsider» i helsevesenet, er disse betraktningene et rop om flere hender og ressurser, og ikke om den stadig effektiserende tendensen som blant annet resulterer i at eldre som min gamle slektning, må tilbringe mesteparten av dagen neddopet, engstelig og alene på et sykehjemsrom.

I disse valgtider håper jeg politikere ikke bare ser bompengemotstandere som roper så det jaller, men også hvordan både sykehjem, sykehus og helsevesenet generelt, trenger ressurser for å ta vare på våre gamle og syke på en verdig måte.

Velkommen til debatt onsdag 4. september kl 12 på Bergen Offentlige bibliotek: Får eldre og syke en verdig avslutning på sykehjemmene? Marte Joan Monstad (Frp) og Kjersti Toppe (Sp) stiller til duell.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg