Slekt må ikke følge slekters gang

Som barn trodde vi på klassereisen, selv om vi ikke visste hva den var.

Publisert Publisert

ARVELIG: Jeg har selv sett at fattigdom går i arv. Når jeg snakker med ungdom som tror at de kommer til å forbli fattige resten av livet, gjør det noe med meg, skriver Thomas Anthun Nielsen. Foto: Odd E. Nerbø

Debattinnlegg

  • Thomas Anthun Nielsen
    Bergen
  1. Leserne mener

«Vi som er født fattige på Løvstakken, kommer til å være fattige resten av livet. Tiden da man kunne jobbe seg ut av fattigdommen, er forbi.»

Kameraten følger opp. «Vi vet at det er mange hjelpetilbud for fattige, og man kan få hjelp om man søker, men vi ser at veldig mange foreldre er for stolte til å be om hjelp. Det merker vi på at det blir færre spillere på fotballaget, eller at gjengen som går på kino, blir mindre for hvert år som går.»

Ordene deres synker som en stein i magen min. Foran meg sitter to 16 år gamle ungdommer som forteller meg dette. I fullt alvor.

Jeg er selv fra Løvstakken. Mang en gang har jeg stått på en standup-scene og tullet med at det er kun to måter å komme ut av Løvstakken på: flaks eller fengsel. Hadde jeg flaks? Var jeg en del av noen få, heldige fra Løvstakken som kom meg bort? Her sitter jeg med to unge mennesker som i fullt alvor mener at de ikke kommer til å komme seg bort fra fattigdommen.

Les også

Les om hvorfor BT fokuserer på fattigdom

Noen av mine venner fra skolen bor fortsatt på Løvstakken, med egne barn. Andre av mine skolekamerater kom seg bort. Rent fysisk kanskje, men de kom seg ikke bort rent økonomisk. Mange av dem møtte jeg gjennom mine år i gatemagasinet Megafon. Jeg vet hvor tøff du må være for å komme å be om hjelp. Jeg har snakket med flere fra min barndom som ikke ønsket å selge Megafon, rett og slett fordi de ikke ønsket å vise at de trengte hjelp.

Bydel Årstad, som Løvstakken er en del av, kommer ofte på bunn i kåringer det er best å komme på topp i, og motsatt. Selv kom jeg meg bort. Hardt arbeid og en god porsjon flaks gjorde at jeg for noen år siden kunne selge min toroms leilighet på Danmarks plass og starte klassereisen sørover i Bergen.

Som barn trodde vi på klassereisen, selv om vi ikke visste hva den var. Den gangen var selv den korteste utdannelse verdt noe. Du trengte ikke master- eller doktorgrad for å bli en respektert borger, du trengte noe du kunne mestre. Alt du trengte, var en jobb og en inntekt. Min tidligere nabo på Danmarks plass var skolelei i tenårene og gikk en dag ned på det mekaniske verket og begynte å hamre inn bolter i skrogene som skulle bli båter.

Etter noen uker kom formannen og ba om navn og adresse, slik at de kunne gi ham lønn for strevet. Med lønningsposen i hånden kunne han gå hjem til far og stolt si at han bidro. Med lønnen kunne han noen år seinere starte sin egen familie, i en treroms leilighet på Danmarks plass.

Og vi jobbet. Både for å klare å komme oss gjennom skolen, men også for at alle skulle få være med. For alle skulle være med. I ungdomsklubben hvor jeg var en del av ledelsen, så stekte vi vafler til inntekt til turer og leirer vi skulle på. De som ikke hadde råd, men som ville være med, de fikk være med. Uten å søke. For penger hadde vi. Min far spøker med at han fortsatt kunne kjenne lukten av vafler i butikken hans i Gågaten i mange år etter at vi var på høyden av vårt arbeid.

Les også

Mange vestlendinger forteller sine historier om fattigdom. Les dem her.

Tiden før jul og påske var høytidene for oss. Da skulle vi på nyttårsleir og påskeleir i Eksingedalen. Selv om leirstedet hadde et visst antall sengeplasser, så visste vi at det tallet kun var veiledende. Alle kriker og kroker ble tatt i bruk hvis det var behov for det. Å feire nyttårsaften med dine 50 nærmeste venner var verdt å bo trangt for. Vi kom ikke for det tørrkokte pinnekjøttet eller det beskjedne fyrverkeri-showet. Vi kom for å ha det gøy sammen med vennene våre.

Skal dagens barn og unge som vokser opp i fattige kår føle at de har like mange muligheter og verdi som andre barn, så må vi snakke mindre og handle mer. Jeg har selv sett at fattigdom går i arv. Jeg har selv hatt tre generasjoner Megafon-selgere i utsalgslokalet vårt i Sverres gate.

Nå i julen synger vi at «slekter skal følge slekters gang». Når jeg snakker med ungdom som tror at de kommer til å forbli fattige resten av livet, gjør det noe med meg. Med en alvorlig mine så sier de at de har funnet sin plass i livet. Nederst ved bordet.

I november leste jeg i BT at det kan bli vanskeligere å foreta klassereiser i fremtiden, og det haster med å få på plass et system som gir alle like muligheter, slik at ikke klasseskillet blir større og større i Norge.

Mitt juleønske i år er at slekter ikke nødvendigvis skal følge slekters gang, men at alle barn og unge skal kunne nå sine mål og drømmer, uavhengig om deres foreldre er fattige eller rike.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg