Empatiske barn mobber ikke

Dette handler faktisk om at noen er slemme.

MÅ STOPPES: Mobberen må hindres i å kunne mobbe i skoletiden ved konkrete tiltak, direkte i tilknytning til vedkommende, skriver Arne F. M. Engelsen. Scanpix

Debattinnlegg

Arne F. M. Engelsen
Godvik

Under overskriften «Barnet mitt er blitt mobbet i årevis» kunne vi i BT 21. januar nok en gang lese om en mor som i fortvilelse har gått til Bergens Tidende.

Nok en gang blir leserne innviet i et samfunnsproblem som vedvarer, og som ødelegger mennesker.

Nok en gang hører vi om en skoleledelse som har jobbet med saken, og som støtter seg til Olweus-programmet.

De følger opplæringslovens krav om at hele personalet ved skolen har aktivitetsplikt, lærerne jobber med miljøet i klassen, og de har faste rutiner for hvordan de møter henvendelser fra elever og foreldre.

Når så rektor bekrefter at gutten er blitt mobbet av medelever i fem år, og videre slår fast at «det er sjelden mobbing handler om at noen er slemme og noen er snille», forstår vi at vi står overfor flere åpenbare problemer.

Dette i tillegg til hovedproblemet som kjennes på kroppen av sønn og mor.

Mobbing er et overgrep der partene har ulikt styrkeforhold. Det hjelper lite å vise til mobbeprogram, enkeltvedtak eller tiltaksplan som bygger på at mobberen eller mobberne ikke skal nevnes.

Les også

«Hvordan skal skolen vite hva de skal gjøre når det er så uklart hva som er mobbing?»

Rektors svar bærer bud om at enten den grunnleggende kunnskapen og innsikten, eller viljen til å gjøre noe i denne konkrete saken, er fraværende. Det er bra at skolen driver miljøfremmende og forebyggende tiltak. Men når en elev er blitt mobbet i fem år uten at noe av det som er blitt iverksatt har hjulpet, er det alarmerende at skolen ikke har bedt om ekstern hjelp til å sette i verk nødvendige tiltak.

Uansett hva rektor måtte mene, handler faktisk mobbing om at det er noen som er slemme. I hvert fall at noen oppfører seg slemt over tid.

Da må det være klart i ethvert skolemiljø, i enhver skoleledelse, at tiltak må settes i verk overfor den eller de som oppfører seg slemt overfor en enkelt elev.

Mobberen må hindres i å kunne mobbe i skoletiden ved konkrete tiltak, direkte i tilknytning til vedkommende. Både mobberens foreldre og mobbeofferets foreldre må involveres i arbeidet med å få stoppet mobbingen.

Spesielt må mobberens foreldre bli informert om de konsekvensene barnet deres selv vil kunne oppleve som person ved å ha stått i en sånn rolle over tid. De må også bli informert om mulighetene for at eleven, mobberen, kan risikere flytting til annen skole. Da må det gjøres helt klart at det ikke er mobbeofferet som «skal straffes» ved å bli flyttet.

Ofte følger mobbeofferets mareritt med hjem fra skolen, til hjemmemiljøet og i gaten. Det er tydelig også i denne saken. Da er spørsmålet hvem som har ansvaret for at det ikke skal skje.

Nok en gang må foreldrene til mobberen bevisstgjøres på den skade deres eget barn er i ferd med å påføre seg selv, i tillegg til den varige skaden som offeret utsettes for.

Hvis alle foreldre, besteforeldre og andre ansvarspersoner søkte seg til bevissthet om hvilken kapital som ligger i å utvikle empatien, både hos seg selv og hos sine barn, ville det gjort hverdagen til mange mye, mye bedre.

Dersom empati i hverdagen ble et familieprosjekt i de tusen hjem, ville mobbingen blitt kraftig redusert.

Den som har en velutviklet empatisk grunnholdning, mobber ikke.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg