I går fortalte jeg vennene mine at jeg hadde hatt panikkanfall

Jeg holder rett og slett ikke ut stillheten lenger.

Publisert Publisert

UTROLIG VANSKELIG: Jeg, som skriver blogg om psykiske helse, som poster om det på Facebook og Instagram nesten daglig – jeg hadde vel ingen grunn til å skjule når jeg sliter? Likevel var det utrolig vanskelig å fortelle det, skriver Silje-Maria Myrvold Jensen (23). Foto: Privat

Debattinnlegg

  • Silje-Maria Myrvold Jensen (23 år)
    Student ved profesjonsstudiet i psykologi, UiB, oppvokst i Danmark
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Det var utrolig vanskelig. Men hvorfor det, egentlig? Ikke fordi psykisk uhelse er skummelt eller ukjent å snakke om, men fordi jeg var redd for hva de skulle tenke om meg. Men hvorfor var jeg redd? Jeg, som skriver blogg om psykisk helse, som poster om det på Facebook og Instagram nesten daglig – jeg hadde vel ingen grunn til å skjule når jeg sliter?

En av fire studenter sliter psykisk, ifølge Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (ShoT). Også undersøkelser utført av Folkehelseinstituttet viser at tallet på studenter som føler seg ensomme, er på rundt 29 prosent. Selv om betegnelsen «sliter psykisk» kanskje er for vag, gir begge undersøkelser en indikasjon på at generelt flere studenter sliter.

Jeg har selv hatt venner som har slitt eller fortsatt sliter psykisk – ofte i hemmelighet. Og på et universitet som roser seg av å være et av de beste i Norge, er det urovekkende å rulle nedover listen på studentorganisasjoner ved UiB – uten å støte på en eneste organisasjon for psykisk helse eller en gruppe for ensomme studenter.

Vi har samskipnaden for studenter i Oslo, Trondheim, Bergen og mange andre byer i Norge. De tilbyr gratis psykolog, gratis studiemestring og gratis stressmestringskurs (som for øvrig ofte er fylt til bristepunktet), der de ansatte går rundt med T-skjorter med tydelig trykte blokkbokstaver. «Du er god nok», står det.

Les også

Hvor psykisk syke er studentene, egentlig?

Men ute blant studentene er det tyst. Få snakker om at de ikke får sove om natten fordi lesepresset plager dem. Ingen nevner angsten de føler når de tenker på eksamen. Tilrettelegging ved eksamen med ekstra tid eller enerom er flaut og derfor noe man ikke snakker om. «Det er mye lesing» eller «det er litt overveldende stoff», er alt man får vite når medstudenter blir spurt hvordan det går.

Sjelden får man vite hvordan det egentlig går. I tiden med karakteren A i snitt og glansbildelivet på sosiale medier som idealet, og med «Jeg-mot-meg» som det virkelige livet, undrer jeg meg fortsatt over hvorfor det er så lite fokus på å være åpen om sine psykiske plager blant oss studenter.

Vi må bli flinkere til å si at vi sliter og ikke bekymre oss for hvordan medstudentene eller vennene rundt oss kommer til å reagere. Vi må en gang for alle bryte med holdningen om at du helst ikke bør flashe din fortid – eller nåtid – med psykiske problemer.

Sammenliknet med andre tabuer, vil jeg påstå at oppfatninger og holdninger til psykiske plager blant studenter på hverdagsbasis er kommet like langt som likestillingsspørsmålet for 30–50 år siden. For vi er ikke kommet langt. Vi er rett og slett redde for å snakke om det når vi føler at vi er kommet til kort.

Les også

Byråd i Bergen: Mange har sviktet studentene, og det må stoppe nå

Daglig ser vi artikler i nettaviser om selvmord, depresjon og angst, og det er større tilgjengelighet på hjelp nå enn noen gang før. Likevel kommer vi til kort. Og likevel kommer vi på forelesning med et smil klistret på fjeset, som om alt går så fint – for det går jo øyensynlig så fint med alle rundt oss.

Jeg holder rett og slett ikke ut stillheten lenger. Stillheten som oppstår når foreleser trer inn i forelesningssalen på psykologisk fakultet og informerer 120 studenter om at én av fire studenter sliter psykisk. Og så vet man at det sitter 30 studenter i auditoriet som har det slik.

Men ingen vet om det. For ingen tør si noe. Derfor er min oppfordring til deg: Si det. Tør å være ærlig om hvordan du egentlig har det. Jo mer du bryter stillheten, jo mer brytes tabuets makt.

Og til deg som trives og kanskje ikke sliter så mye: Hold øynene åpne. Se medstudentene dine. Hold ørene åpne: Lytt til dem. Og lytt mellom linjene. Det er flere som sliter enn du tror. Et åpent øre kan også bryte stillheten og tabuets makt.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg