Derfor bør KrF vende seg mot venstre

Når var sist gang Erna Solberg snakket varmt om Knut Arild Hareide?

VENNSKAPELIG: «Jeg kan lese fra tid til annen at jeg flørter med Knut Arild Hareide. Det er feil, det er mye mer alvorlig enn som så», sa Ap-leder Jonas Gahr Støre. Fra høyresiden, derimot, har KrF måttet tåle mange harde ord. Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix

Debattinnlegg

Magnus Hoem Iversen
Forsker/universitetslektor, Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen

Knut Arild Hareide og Kristelig Folkeparti har brukt lang tid på sjelegransking for å velge mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk. De bør gå til venstre.

For er det ikke vel mye forlangt at man skal gå i regjering med folk som sier «du sleiker imamer opp etter ryggen» og at du er «uten ryggrad»?

Om ikke lenge skal KrF gjøre et veivalg, og det politiske dramaet er spilt maksimalt opp. Som det ultimate sentrumspartiet er de på vippen av den magiske mandatstreken i Stortinget, med mulighet til å avgjøre en rekke saker.
Det er på mange vis en drømmeposisjon. Men om en står i spagat på denne måten for lenge, kan man bli revet i to. Knut Arild Hareide og KrF må gjøre et valg, og det skal skje gjennom landsstyremøtet denne høsten.

Les også

Politisk redaktør Frøy Gudbrandsen: Hva KrF kan lære – og ikke – fra Bergen

Politikk handler om ressurser, saker og ideologi. Men politikk handler også om mektige partiledere som skal komme overens, jobbe sammen og dra i samme retning. Det handler altså om hvordan de snakker sammen – og ikke minst – om hverandre.

Politiske kommentatorer tenker ofte på den typen retorikk som en slags glasur, noe som dekker til de ordentlige sakene. Men historien er full av eksempler på at personkjemi er viktig for godt samarbeid. For eksempel har både Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg sagt at den gode kjemien og tilliten mellom dem var avgjørende for det rødgrønne samarbeidet. I Bergen, fremdeles en by av en viss størrelse og betydning i Norge, snakker KrF-topp Dag Inge Ulstein og byrådsleder Harald Schelderup (Ap) stadig om verdien av det gode samarbeidet dem imellom.

Dette er en interessant inngang til en maktanalyse. Hva sier egentlig partilederne som denne høsten vil avgjøre hvem som styrer Norge, om hverandre, og hvordan kan en tolke det?

Les også

KrF-politikere: Trist og absurd Israel-boikott

Det mest slående er at ingen partier har kommet med så ramsalt og sårende kritikk av KrF som Frp. Deres mest profilerte politiker Sylvi Listhaug har ikke bare kommet med den famøse metaforen om hvordan Hareide «sleiker imamer oppetter ryggen» (et godt eksempel på bilders makt i politikken – hvordan kan man noensinne glemme det?). Listhaug har også fordømt hele KrF og kalt dem «et parti uten ryggrad». KrF og Hareide har på sin side beskyldt Listhaug for ren løgn og var ansvarlig for at hun måtte gå av som statsråd.

Frps forrige nestleder, Per Sandberg, pisket også opp stemningen og skapte det som ble kåret til det største politiske øyeblikket i 2015, da han anklaget KrF for å ha «et meget stort ansvar for at tusenvis av unge mennesker født og oppvokst i Norge lever i frykt for tvangsekteskap og kjønnslemlestelse», samt «et enormt ansvar» for at fremmedkrigere fra Norge «massakrerer barn og kvinner der ute».

Per Sandberg satt som statsråd i over tre år etter dette. Hva ga det KrF, bortsett fra en etterlengtet utblåsning på Dagsnytt 18? Sannsynligvis lite. Unntatt vissheten om at Siv Jensen tydeligvis støttet sine nestledere.

Les også

Jens Kihl: Kvifor snakkar så mange om KrF, og så få om Venstre

Men hva med Erna-Stjerna, som kommer på besøk på Rubbestadneset hos Hareides mor til valgkampens mest regisserte vaffelbesøk? Det burde være lett å finne eksempler på ros fra hennes side om en som utgjør hennes parlamentariske grunnlag.

Men når var sist gang Solberg snakket varmt om Hareide? Hun nøyer seg med å konstatere kjølig at «vår dør står alltid åpen» for KrF. Solbergs respons på de stadige angrepene fra Frp er heller ingen fin invitasjon til Hareide.

I et hverdagseksempel ville det sett rart ut om den ene personen i venneflokken kom med grove angrep på den andre, og vennen i midten – som skulle være limet i gjengen – bare sa «jeg ville ikke akkurat brukt de ordene».

Med slike venner, hva skal man med fiender?

Apropos fiender. Et parti trenger motstandere. Hvem er egentlig de beste motstanderne for KrF? Er det Jonas Gahr Støre? Han som sa til sitt landsstyre:

«Jeg kan lese fra tid til annen at jeg flørter med Knut Arild Hareide. Det er feil, det er mye mer alvorlig enn som så.»

Det høres ikke spesielt fiendtlig ut. Og hva med den andre sentrumspartneren, Trygve Slagsvold Vedum?

Om man lurer på personkjemien mellom Hareide og ham er det bare å ta en titt på den smått legendariske videoen fra ikke-lov-å le konkurransen i VGTV.

En vanlig innsikt ifra retorikkfaget er at ord er en form for handling, og at ord kan få konsekvenser.

Les også

Her er teamet Høyre mener vinner valget

Også når det gjelder realpolitikk, har det begynt å røre på seg. Hareide og KrF har stemt sammen med rødgrønn side for økt bistandsnivå, for færre kommersielle barnehageplasser, for oppmykning av dagpengeordningen, og for begrensning av innleid arbeidskraft, for å nevne noe.

Mange kommentatorer ser en vei mot Høyre for KrF. Men spørsmålet er om de ikke forregner seg og tenker for mye på politisk tradisjon og for lite på politisk kjemi. Kanskje det blir nettopp ordene som får siste ordet denne høsten.

Hvis Hareide slutter å se seg i speilet, og heller ser på hva som er gjort og sagt de siste årene, er svaret klart.

Det har åpnet seg et naturlig rom for KrF på venstresiden av sentrum i norsk politikk. Nå må KrF innse det, og tørre å gå dit.