Overdrevet om kriminaliserte tiggermiljø

DEBATT: Vi kan ikke tråkke på folk som allerede sitter i knestående.

INGEN DYR REISE: Tigging på gatene i Norge er ikke en særlig innbringende aktivitet, men reisekostnaden klarer de fleste å dekke gjennom flasker og sjenerøse givere, skriver Ingrid Husevåg Døskeland. Ørjan Deisz

Ingrid Husevåg Døskeland
Rådgiver og prosjektleder ved Stiftelsen Robin HoodStiftelsen, utdannet jurist ved Universitetet i Bergen.

Debatten om tiggeforbud har vært oppe flere ganger før, det som stadig forbauser er mangelen på vilje til å basere debatten på fakta og forskning når forslag om forbud mot tigging fremmes.

I «Politisk kvarter» 26.02 på NRK møttes Marte Leirvåg fra Bergen Høyre og byråd Erlend Horn (V) for å diskutere Bergen Høyres programfesting av innføring av tiggeforbud i kommunen.

Leirvåg viser i sin argumentasjon til «utvikling» og «tendenser» i retning av en økende grad av organisert kriminalitet blant dem som tigger, og begrunner ønsket om et forbud med hensynet til kvinner og barn som blir «utnyttet på det groveste». Imidlertid tilbys vi ingen kilder som underbygger disse påstandene.

Vest politidistrikt har avdekket flere saker knyttet til prostitusjon og heleri blant utenlandske personer fra blant annet Romania, et viktig arbeid som vi berømmer. Å sette et likhetstegn mellom tiggevirksomhet og organisert kriminalitet fra personer fra samme nasjon eller etniske gruppe er det imidlertid så langt ikke fremlagt saklig grunnlag for.

Hvis Bergen Høyre oppriktig mener at ønsket om forbud ikke handler om at man ikke skal bli konfrontert med fattigdom, må de kunne fremlegge argumenter som viser at grunnen er noe annet.

Leirvåg refererer flere ganger til NRK sin dokumentar «Lykkelandet». Her vises opptak av det journalistene mener er et kriminelt nettverk av rumenske og bulgarske borgere som opererer i Bergen. Kun et fåtall av disse driver imidlertid med tiggervirksomhet.

Fra metodisk forskning som er gjort om moderne tigging i Skandinavia og erfaringer fra organisasjoner som jobber med gatearbeidere er det lite som støtter opp under påstandene om et mer kriminalisert tiggermiljø.

Tvert imot peker forskning og erfaring mot at et stort flertall av dem som livnærer seg gjennom tigging, flaskesamling og annet prekært arbeid i Norge gjør dette på vegne av seg selv og sin familie, og ikke er del i kriminelle nettverk.

Sølhusvik referer til en uttalelse som kom i kjølvannet av «Lykkelandet» om at det naivt å tro at tiggere kan bære kostnaden av å reise til og fra Norge uten bakmenn. Ettermiddagen 26. februar kunne man imidlertid kjøpe billetter med fly og tog fra Bucuresti til Bergen for cirka 463,- kr en måned frem i tid. Prisen var på cirka 214,- kr hvis man avslutter reisen på Torp.

Tigging på gatene i Norge er ikke en særlig innbringende aktivitet, men reisekostnaden klarer de fleste å dekke gjennom flasker og sjenerøse givere. Som byråd Erlend Horn påpeker, er de handlingene Bergen Høyre sier de vil til livs allerede forbudt gjennom norsk lov.

Det er for så vidt en ærlig sak å ønske et forbud mot tigging; for mange skaper møtet med fattigdommen ubehag, og tigging fjerner ikke fattigdommen på sikt.

Vi vil imidlertid mane til en debatt som er ærlig og faktabasert og ikke bidrar til å tråkke på folk som allerede sitter i knestående.

Har du meninger? Send oss en e-post. Følg BTmeninger på Facebook!

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg