75 år siden Telavåg ble slettet fra kartet

Den tyske hevnaksjonen var total da to tyske Gestapo-offiserer ble drept.

Publisert Publisert

DRAMATISK: Alle menn mellom 16 og 60 år i Telavåg ble arrestert og sendt i konsentrasjonsleir. Her føres de ned til kaien for transport til Bergen. Foto: Arkivfoto

Debattinnlegg

  • Jenny Heggvik
    Konst. direktør ved Museum Vest
  • Joakim Gusland
    Museumspedagog, Nordsjøfartmuseet, Museum Vest

Tyskerne gikk til aksjon mot det de trodde var sivile englandsfarere. Men de to som lå i skjul i bygden var fra kompani Linge, norske soldater under britisk kommando. Det ble skuddveksling, hvor to Gestapo-offiserer ble drept.

Den tyske hevnaksjonen 26. april 1942 var voldsom og total. Hele bygden ble jevnet med jorden. Ingen bygg sto igjen. Alle menn mellom 16 og 60 ble arrestert og sendt i konsentrasjonsleir. Kvinner, barn og eldre ble ført bort og internert på Framnes i Hardanger. Telavåg ble slettet fra kartet. Det skulle være som om bygda aldri hadde eksistert.

Men «Telavågaffæren», som den ble omtalt som i samtiden, var ikke et isolert og vilkårlig tilfelle av nazistisk terror. Aksjonen var del av et eskalerende reaksjonsmønster av stadig mer alvorlige represalier, som okkupasjonsmakta rettet mot motstanden på den norske vestkysten.

I nesten to år hadde tyskerne vært klar over at det fantes en forbindelseslinje over Nordsjøen mellom Norskekysten og Shetland. Den tyske etterretningen hadde lykkes med å infiltrere norske motstandsorganisasjoner som sto i ledtog med den engelske fienden. Både i Bergen og Ålesund hadde de rullet opp organisasjoner som hjalp nordmenn å flykte med fiskefartøy over Nordsjøen, «Englandsfart». De anså all slik flukt som ulovlig. Ikke bare var det et brudd på det generelle utreiseforbudet, men det var også direkte kontakt med fienden. Det norske, nazistiske Statspolitiet førte lister over de som var mistenkt for å ha flyktet landet. De hadde også bevis for at transportrutene ble benyttet for å frakte agenter og materiell inn til norske motstandsorganisasjoner. Dette regnet de som partisanvirksomhet, som kunne straffes med døden.

Les også

- Dette må bli Shetlands-Larsens vei

Helt siden de norske og britiske styrkene i Sør-Norge tapte kampene i mai 1940, hadde flyktninger reist over Nordsjøen mot Shetland, Skottland og Island. De reiste både på militære og sivile fartøy, og på norsk og britisk kjøl. I alt regner vi med at over 5000 dro. Omkring 3300 reiste med norske sivile båter. De fleste båtene var små fiskefartøy, og de fleste som dro var unge menn.

De fleste kom seg vel over på den andre siden, vervet seg inn i en av de britiske våpengrenene eller i norske avdelinger. Andre tok hyre i den norske handelsflåten. Britene begynte raskt å lage planer om å utnytte transportruta til å utføre operasjoner på norsk jord. I britiske arkiver finner vi at allerede fra høsten 1940 begynte britene å skissere flere planer for hemmelige operasjoner i Norge. Blant disse var å bruke norske fiskebåter og mannskap til å transportere sambands- og sabotøragenter fra Shetland, gjennom fiendens linjer og inn til kysten. Der skulle de etablere kontakter blant lokalbefolkningen, og slik lage en hemmelig forsyningslinje mellom Shetland og Norge. På denne måten begynte den avdelingen vi i dag kjenner som «Shetlandsgjengen» å operere fra høsten 1940, med fiskebåter som krigsfartøy.

Shetlandsgjengen sto under britisk kommando. Mannskapene var stort sett båtvant folk fra Vestlandet. De fleste var uten militær utdanning, men hadde god erfaring fra navigasjon på fiskefartøy og fraktebåter langs kysten. De hadde således god kjennskap både til farvann og lokalbefolkning. På oppdrag fra SOE (Special Operations Executive) gjennomførte de mange tokt fra Shetland og inn til norskekysten. Oppdraget var stort sett å ta seg uoppdaget inn til kysten med agenter og krigsmateriell om bord. Vel fremme ble de møtt av en lokal kontakt som hjalp til med å losse og skjule materiell og agenter. Deretter gikk turen tilbake, ofte med flyktninger om bord. Dette foregikk, med tiltakende hyppighet, frem til frigjøringen, og er kjent for de fleste gjennom historien om Shetlands-Larsen. Mindre kjent er at det meste av våpen og materiell til Hjemmefronten i hele Sør-Norge, ble fraktet av Shetlandsgjengen.

Les også

Gestapos norske kvinne endte sine dager på Voss

Et av stedene langs kysten som ble brukt som anløpshavn for Shetlandsgjengen, var Telavåg. I april 1942 kom fiskebåten «Olaf» hit. Om bord var to norske agenter, ti tonn våpen, ammunisjon og annet materiell. Lasten ble skjult i en bukt, mens agentene Arne Værum og Emil Hvaal la seg i skjul hjemme hos kontaktmannen Laurits Telle. De to var del av hver sin SOE-operasjon og skulle reise videre til Stavanger og Drammen. Men så langt kom de aldri. Værum og Hvaal ble oppdaget av Gestapo den 26. april. I kampen som fulgte, ble Værum drept og Hvaal hardt såret. Gestapo-offiserene Berns og Bertram ble også drept. For SOE var begge operasjonene brått mislykket og avsluttet. For folket i Telavåg ventet fryktelige konsekvenser.

De tyske tiltakene mot englandsfarten var strenge og tiltok i styrke utover okkupasjonen. Våren 1941 hadde de rullet opp en fluktorganisasjon under ledelse av Harald Torsvik i Ålesund. Den hadde tilknytning til en britisk radiosender i Oslo. Fem personer ble henrettet for å ha organisert flukt til England. Men englandsfarten stanset ikke med dette. Tyskerne eskalerte tiltakene og tok nå gisler. I juni arresterte de ca. 50 fedre fra ålesundsområdet. Også i bergensområdet begynte nettet å snøres. Høsten 1941 ble Kristian Steins organisasjon i Bergen infiltrert av en angiver. Dette resulterte i en stor opprulling, hvor minst 200 ble arresterte. Det var nå åpenbart at englandsfarten var svært farlig. Aksjonen mot Stein-organisasjonen førte til stor aktivitet i englandsfarten fra Bømlo og Sotra. Nå var det mange som måtte flykte.

I Ålesund 23. februar 1942 gikk det riktig galt. Da lyktes Henry Rinnans angivere å infiltrere en gruppe som skulle reise til England. Gestapo aksjonerte mot fiskekutteren «Viggo». Alle om bord ble arrestert. Så, to måneder senere, var altså Gestapo på sporet av englandsfart i Telavåg, men denne gangen viste det seg å være noe annet enn flyktninger. Sivile hadde bistått to agenter i den britiske fiendens tjeneste.

Les også

Den motvillige NS-redaktøren

Setter vi oss i tyske sko, ser man et tydelig mønster. Organisert englandsfart var ikke bare et spørsmål om sivil flukt, men også et samarbeid med fienden. Da aksjonen i Telavåg resulterte i at to offiserer ble drept, ble det en anledning til kontant hevn.

Den tyske rikskommissær, Josef Terboven, besluttet at hendelsene i Telavåg skulle straffes hardt. 30. april ble 18 av de arresterte fra «Viggo» skutt på Trandum. Deretter skulle Telavåg straffes. De neste ukene ble hele bygden altså sprengt og brent. Telavåg ble fjernet fra kart og andre dokumenter.

Fra Telavåg førte sporet videre mot flere arrestasjoner. Den sivile englandsfarten reiste seg aldri etter dette. Men Shetlandsgjengen fortsatte å operere frem til frigjøringen.

Tragedien i Telavåg var verken den første eller siste gangen SOE-operasjoner fikk fatale konsekvenser for sivilbefolkningen. I Norge kjenner vi godt til represaliene etter Lofotraidet i mars 1941, hvor nærmere 100 av lokalbefolkningen ble arrestert. Telavåg kan også sammenlignes med represalier andre steder i Europa. Liknende skjedde blant annet i Oradour-sur-Glane i Frankrike, Lidice i Tsjekkia og Putten i Nederland. Telavåg trer på denne måten inn i et mønster av nazistisk terror i Europa.

  • Har du meninger? Send innlegg til debatt@bt.no og følg oss på Facebook!
Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg