Holder det ikke bare å føle, Monsen?

Det var ikke henne jeg skulle bli forelsket i – jeg ville jo bli forelsket i en gutt.

Publisert Publisert

SKJØNNER IKKE: Jeg ble kvalm av den såkalte forskningsartikkelen Nina Karin Monsen skrev i Aftenposten 4. mai. Jeg skjønner ikke debatten, skriver Karla Lesley Jaeger. Foto: NTB SCANPIX

Debattinnlegg

  • Karla Lesley Jaeger
    Arkitektstudent
  1. Leserne mener

Da jeg var 15 år ble jeg forelsket. Jeg var så forelsket at jeg ikke visste mine arme råd. Det er fantastisk deilig og forferdelig slitsomt på en og samme tid. Det er et mylder av følelser som kaster rundt på innvollene dine, sommerfugler som flyr intenst, hester som løper løpsk, følelser du ikke kan styre. Ja, for jeg prøvde nemlig å styre disse følelsene, jeg prøvde med all min makt. Dette var så rart, for jeg var jo forelsket i en jente, en nydelig jente som jeg ikke klarte å få ut av hodet.

Les også

Første homofile par viet i kirken

Jentene i klassen snakket ofte om gutter, guttene i klassen snakket ofte om jenter, jeg snakket av og til om gutter, men tenkte bare på jenter. Det var ingen som visste hvordan jeg hadde det.

En slik forelskelse jeg var i ble fort til en intens kjærlighetssorg, nettopp fordi jeg ikke ville være forelsket. Jeg ville ikke like jenter på den måten jeg gjorde, det var feil. Ingen andre i klassen snakket høyt om slike ting – hvorfor måtte jeg gjøre det, midt i en heftig kjærlighetssorg som opptok det meste av tiden min. Kjærlighetssorgen tok omsider slutt og jeg kunne puste igjen. Videregående fortsatte og jeg prøvde å lære meg å like gutter. Jeg flørtet med dem og lekte med ilden til noe som kunne ført til livslang depresjon – å leve et uærlig liv er vel ikke noe de fleste leger og psykologer anbefaler?

Jeg begynte på folkehøgskolen. Jeg var fortsatt «hetero» og fortsatte å flørte med disse guttene som jeg var så glad i, men som jeg alltid endte opp å bli gode venner med. Det var så mange gutter her som var ute av skapet. De var så tøffe. De inspirerte meg. Men jeg turte fortsatt ikke å være ærlig, verken overfor meg selv eller mine gode venner. Jeg hadde så lyst til å bli forelsket i en gutt – jeg savnet den kriblende følelsen – følelsen av vår, følelsen av ungdom.

Les også

Danske Mikkel (61) ble så forelsket at han ble med da sommerflørten skulle hjem til Bergen

Da jeg hadde stengt kjærlighetskanalen min av siden jeg var femten, var jeg redd for at den kanskje aldri kom tilbake. Kjærlighetssorg kan gi dype arr, kroppen trekker seg sammen når man er redd, og trenger tid til å lære å puste igjen. Men heldigvis – forelskelsen kom tilbake. Åh, for en lettelse, nei vent det var ikke henne jeg skulle bli forelsket i – jeg ville jo bli forelsket i en gutt – lettelsen over at forelskelsen var kommet tilbake var plutselig blitt til ren frykt: jeg var forelsket i en jente igjen. Minnene over hvor intenst vondt det var forrige gang kom hylende tilbake til meg – smerten, løgnene, frykten for at ulykken skulle vare bestandig.

I hverdagen smilte og lo jeg, spilte musikk, var med venner, koste meg – men egentlig så hadde jeg det ikke bra. Jeg ville ikke være homofil! Forelskelsen jeg nå var i var smertelig intens, spesielt fordi jeg var forelsket i en av mine beste venninner. Hun var så vakker og nydelig, alle så opp til henne.

Året etter folkehøgskolen flyttet jeg hjem til Bergen, hjem til mamma og pappa. Jeg prøvde å bo i Oslo en stund for å være i nærheten av hun jeg ikke klarte å få ut av hodet, men jeg bestemte meg for at det var usunt – jeg flyttet hjem.

Les også

Luft, kjærlighet og rock 'n' roll

Plutselig en dag da jeg var 19 år fikk jeg nok. Jeg ringte venninnen min og sa: jeg er bifil. Hun sa, ok, kult. Vi sa ha det. Etter to minutter ringte jeg henne igjen og sa, jeg er ikke bifil, jeg er homofil. Venninnen min lo og sa at hun trodde det var vanlig å late som om man var bifil i litt mer enn to minutter før man kom ut som homofil. Hun sa hun var glad på mine vegne. Etter det ringte jeg min homofile barndomsvenn og fortalte at jeg også var homofil. Han sa, ja det har jeg jo alltid trodd, men ville ikke presse deg på noen måte. Han hadde spurt ved flere anledninger, men jeg hadde blånektet og ledd det vekk, kanskje litt for intenst.

Wow. Dette var nytt. Det var akkurat som om jeg gradvis begynte å puste med kroppen igjen. Det bekymringsløse og barnslige i meg var på en måte nyfødt.

Jeg begynte å flørte med jenter. Jeg var selvsikker og omringet av kjærlighet fra både familie og venner.

Les også

Paven: – Vi må be de homofile om tilgivelse

Jeg hadde ikke offisielt kommet ut av skapet til familien min ennå. Jeg synes det var vanskelig, jeg vet ikke hvorfor. Men en dag ringte jeg søsteren min: « Hei, jeg er homofil og jeg har truffet en jente». Jeg begynte å gråte i telefonen. Søsteren min begynte å gråte. Hun synes det var fantastisk og hadde alltid visst at jeg var homofil. Pappa også. Mamma også. Søsteren min ringte aldri til meg for å fortelle at hun var heterofil. Men jeg måtte ringe til henne for å dele en viktig del av hvem jeg er.

Vi er i Norge. Året er 2017, det er snart 17. Mai. Vi skal feire friheten vår. I det siste har jeg lest om nyopprettede konsentrasjonsleirer for homofile i Tsjetsjenia. Jeg blir kvalm. Jeg ble også kvalm av den såkalte forskningsartikkelen Nina Karin Monsen skrev i Aftenposten 4. mai. Slike ord sprer hat i en verden som sårt trenger kjærlighet, og for å være ærlig så fatter jeg ikke debatten. Er det noe man må diskutere? Holder det ikke bare å føle?

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg