Håpets år

Å få fortsette å leve det livet jeg elsker. Det er mitt håp for 2022.

Josefine Kjærstad (38) fikk tips fra venner i Bergen om BTs skrivekonkurranse «2022». Med denne teksten gikk hun helt til topps i konkurransen.
  • Josefine Kjærstad
    Bærum
Publisert Publisert
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Lesernes beste tekster om det nye året

I løpet av julen vil vi publisere noen av de beste bidragene til BTs skrivekonkurranse.

Da 2020 endelig var over, gledet jeg meg til året som skulle komme. Jeg var som alle andre klar for å ta livet tilbake etter å ha følt meg fanget etter et år med korona, jeg var klar for å bytte ut hjemmeskolen for de fem barna mine med frihet, til å dra ut i verden og få nye minner og opplevelser.

I stedet fikk jeg kreft.

Alt ble snudd på hodet, og jeg skjønte fort at livet jeg hadde gledet meg til å leve, bare var en illusjon, noe uoppnåelig og lite viktig.

Livet består av hverdager, sies det. Det er noe jeg har visst hele tiden, men det er først nå at jeg virkelig forstår verdien av en hverdag, og jeg gleder meg til hver eneste en jeg skal få oppleve i året som kommer. Jeg gleder meg til de travle ettermiddagene med henting og levering på treninger, alle bursdagsselskapene, leksene, tenåringskranglene.

Jeg gleder meg til å lage middager til de fine ungene mine, til å vaske klærne deres, til å mase om at de skal ta på seg nok tøy. Jeg gleder meg til å lufte bikkjen klokken seks om morgenen, i all slags vær. Jeg gleder meg til å få cellegift, og å kunne være sammen med dem jeg er glad i når jeg føler meg slapp og dårlig.

Før har jeg lurt på hva jeg hadde gjort hvis jeg fikk beskjed om at jeg har kort tid igjen å leve. Kanskje ville jeg solgt rekkehuset og flyttet på småbruk, sagt opp jobben, eller endelig reist for å se pyramidene? Hvordan ser mitt perfekte liv ut? Hva vil jeg oppleve og oppnå, før jeg dør?

I en vond uke, hvor jeg ventet på å få beskjed om hvor omfattende kreften som har bosatt seg i kroppen min er (kan den bare opereres bort, eller har jeg hatt min siste sommer?), fikk jeg erfare hva jeg ville gjort.

Svaret er ingenting. Jeg ville ikke endret noen ting.

Jeg bryr meg ikke lenger om nye opplevelser, nye reisemål, nye ting jeg strebet etter før, som jeg trodde ville gjøre meg lykkeligere. Jeg liker det slitne rekkehuset vårt, jeg koser meg på jobben min. Det er ingen jeg heller vil være sammen med enn familien min.

Det er ikke noe jeg vil endre på i livet mitt, jeg er lykkelig. Jeg skulle ønske jeg hadde visst det, og satt mer pris på det, tidligere.

For 2022 håper jeg at jeg får lov til å fortsette å leve det livet jeg elsker. At jeg får leke med barna, børste håret deres og pusse tenner. At jeg får oppleve at den yngste datteren min begynner på skolen, og å få feire årets konfirmant. Å gå lange turer med bikkjen, og å sitte i armkroken til mannen min og se på dårlige serier på Netflix etter at barna har lagt seg.

Jeg håper 2022 blir året jeg får høre ordet «kreftfri».

Publisert
  1. 2022
  2. Livet
  3. Kreft
  4. Familie
  5. Lykke

Mest lest akkurat nå

  1. Omkommet mann hentet ut fra fjellside etter syv timer

  2. Strid om skulpturen «Krigsseileren». – Vil ha kvalitet på kunsten i offentlige rom.

  3. Fire ting du må vite om superstjernen som skal spille for 23.000 mennesker i Bergen

  4. – Jeg har en viktig melding til dere som river andre ned

  5. Kåre (60) ble skutt og drept: – Et så godt menneske treffer man bare en gang i livet

  6. SAS innfører tiltak for å hjelpe kundene ved pilotstreik