Timeplanen til en seksåring er til å gråte av

Fag på fag, time etter time.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg henter sønnen min på fem år i barnehagen. Det er sol, varmt og det føles som om regnet aldri skal falle igjen.

Det er ikke få ganger jeg blir stående på avstand for å betrakte ham i lek med vennene sine under henting etter jobb. Akkurat denne fredagen blir jeg værende ekstra lenge. Det har jeg tid til – jeg har ingenting jeg må rekke. Min eldste sønn på syv år er også med. Han savner barnehagen, det sier han ofte. De voksne, vennene sine, uteområdet og frileken.

De herjer. Ler høylytt. Blir fascinert av en sommerfugl, løper etter den, fanger den ikke og blir opptatt av noe annet. Det har de muligheten og friheten til.

«Hvem av oss klarer å skli på beina ned rutsjebanen uten å falle?» hører jeg ett av de andre barna si.

Alle, en etter en, forsøker å skli nedover.

Noen faller, andre står. De ler. Støtter hverandre.

Prøver om og om igjen.

Barnehagen er livet til sønnen min på fem. Nå er det snart slutt.

Les også

Aksel (6) passer ikke inn på skolen

Fra barn til borger er i ferd med å bli en klisje, men uttrykket er likevel treffende med tanke på alt de skal sluses gjennom de neste årene.

Egentlig skulle både han og broren på syv få oppleve det beste fra barnehagen og det beste fra skolen i sitt første år som elev. Det var intensjonen da den obligatoriske skolegangen gikk fra ni til ti år.

Slik ble det ikke.

Timeplanen til en seksåring er til å gråte av. Fag på fag, time etter time. Det er ingen hemmelighet. Det er bare å søke opp hvilken som helst skole i Bergen kommune, trykke deg inn på arbeidsplaner og sjekke ukeplanen til 1. trinn.

Norsk, matte, engelsk, kunst og håndverk, gym, musikk, naturfag, samfunnsfag, KRLE.

Skolestart klokken 08.30, ferdig 13.30. Noen friminutt her og der, og spisetid med faglig påfyll. Det er ikke lunsj, det er undervisning – en viktig påminnelse.

Det er heller ikke skolestart uten lekser, det er i hvert fall sjelden at lekser uteblir her til lands. Lesing og regning. Kanskje også engelsk.

«Kun femten minutter daglig. Det gjør susen!» kan jeg høre meg selv si. Jeg er jo tross alt lærer jeg også.

Femten minutter mindre tid til lek fra en dag som allerede er fylt opp av mye stillesitting og skolefaglige aktiviteter. Femten minutter fra en dag som slutter klokken åtte om kvelden.

Det høres muligens ut som jeg forsøker å undergrave mitt eget yrke. Det er altså ikke intensjonen, heller tvert imot.

Som pedagog mener jeg at vi må ta et oppgjør med det første året i skolen og se tilbake på hva det året egentlig skulle være: det beste fra barnehagen og det beste fra skolen.

Det må ikke være opp til den enkelte lærer å ha det jeg vil kalle «pedagogisk mot» for å tørre og sette av tid i timeplanen til lek. Læreren skal ikke måtte legitimere viktigheten av lek i skolesammenheng. Her trengs det politikere med «politisk mot» og pedagogisk innsikt, som forstår hvilken betydning leken har for skolestarterne.

I leken lærer barna å sette egne grenser og får samtidig oppleve at andre barn har ulike grenser enn dem selv.

Som pedagog får jeg også kjapt innblikk i hvem som sliter med å komme seg inn i leken, og som syns det er utfordrende å ta del i det sosiale samspillet. Og med den kunnskapen kan jeg veilede dem inn i andres lek og hjelpe dem til å etablere nye vennskap.

Leken rommer så mye, og jeg skraper bare i overflaten med mine eksempler.

Les også

Alle førsteklassinger får gratis SFO fra høsten av

Syvåringen min er heldig. Han har fått en lærer som ser ham for den han er, og kanskje viktigst av alt – ser hva syvåringer faktisk er: barn.

For meg virker det som om hun ser verdien av bevegelse, lek og utetid. Og at dette faktisk gagner barna i deres faglige og sosiale utvikling.

Det er ikke gitt at alle får en lærer med de holdningene og det pedagogiske motet som syvåringen min har fått. Men sånn burde det være.

Barndommen skal vi ikke kimse av, den får man aldri igjen. Derfor trenger vi politikere som vet å verdsette den og ser verdien i annet enn å fokusere kun på lesing og regning og kartlegginger herfra og til månen.