For å stoppe klimakrisen må vi lytte til fakta, ikke følelser

Det er synd å si det, men den harde realitet er at manglende vilje, ressursmangel og tidsnød gjør at vi ikke vil nå FNs klimamål.

Debattinnlegg

Bergens Tidende spurte nylig sine lesere på Facebook hvor mye de var villig til å ofre for å nå klimamålene. Kommentarene var illustrerende og viljen stort sett fraværende. Folk er i ferd med å gå lei av alt maset om skam og dårlig samvittighet. Vi er opptatt av velvære og personlig økonomi, og det preger våre politikere.

Et greit eksempel på det er bompengedebatten. En klimakrise vil ramme rike Norge i mindre grad. Det kan til og med være økonomisk positivt, skriver Tor Gunnar Tollaksen i Aftenposten. Det er biologisk mangfold og fattige mennesker som rammes hardest. Hvor mye empati har vi egentlig for dem som bor langt borte?

I en serie kronikker har undertegnede, sammen med andre fageksperter, sett på fakta knyttet til tema som reell grønn vekst, utslippskutt, fornybar teknologi og kjernekraft. Disse er alle sentrale virkemidler for å bli klimanøytrale, men tiden løper fra oss. Derfor har selskapet DNV GL sannsynligvis rett når de konkluderer i deres Outlook 2018 med at det er urealistisk å nå 1,5 gradersmålet, og at vi vil ha brukt opp karbonbudsjettet for 2-gradersmålet allerede i 2037.

Gjennomsnittstemperaturen på jorden stiger nå raskere enn før, og FNs Klimapanel relaterer temperaturstigningen til økning av CO₂ utslipp til atmosfæren, som i hovedsak skyldes forbrenning av fossile brensler og avskoging.

I Parisavtalen ble verdens land enige om at global oppvarming skal holdes under 2 grader og helst under 1,5 grader. Da må utslippene i 2030 være halvert, og vi skal helst være klimanøytrale i 2050.

I 2018 ble det sluppet ut 37 milliarder tonn menneskeskapt CO₂. Den årlige økningen er én milliard tonn. Norge står for en drøy promille, mens USA, Kina og India står for mesteparten. Det er altså disse utslippene som må tas hånd om dersom vi skal få bukt med klimaendringene. FNs Klimapanel sier at vi da må kombinere kraftige utslippskutt med en svært rask utbygging av kjernekraft og fornybar teknologi.

Hvorfor er det er så vanskelig å få til?

Energieffektivisering er et sentralt virkemiddel for å redusere utslippene. DNV GL mener det kan være mulig å nå et maksimum av energiforbruk i 2032 og deretter redusere forbruket til omtrent samme nivå som i dag innen 2050. Alt vel så langt. Siden kull, olje og gass står for 95 prosent av utslippene og dekker 80 prosent av dagens energibehov, vil det være naturlig å prøve å fase ut disse så fort som mulig.

Utfordringen er at verden trenger energi. De fleste fremtidsscenarioer utarbeidet av IEA, BP, Equinor, DNV GL og andre viser at fossile energikilder vil dominere også i 2050.

Det er rett og slett ikke mulig å erstatte fossil energi med fornybar raskere, selv i de mest optimistiske scenarioene.

I en overgangsfase kan kull- og gasskraftverk med CO₂-lagring være et tiltak i riktig retning, noe Klimapanelet fremmer. Problemet er omfanget. En typisk karbonlagringsfasilitet tar hånd om rundt en million tonn CO₂ pr. år. Det betyr at man må bygge 1000 lagringsfasiliteter hvert år bare for å ta hånd om økningen. Det er urealistisk.

Økt forbruk fører til økte utslipp og det er derfor et gyldig argument at for å nå klimamålene så må forbruket reduseres vesentlig. Utfordringen er at det innebærer negativ økonomisk vekst, altså en resesjon, som også vil ramme fornybarindustrien negativt. Verken nasjoner eller (de fleste) enkeltindivider vil frivillig vil akseptere det.

Økende befolkning er en viktig årsakt til økte CO₂ utslipp, og derfor vil en utflating av befolkningsveksten bidra til lavere utslippsvekst. For å få det til må man få bukt med fattigdom og sult og i tillegg sørge for god nok utdanning. Det klarer man ikke med negativ økonomisk vekst, og uansett vil en slik endring ta for lang tid.

I motsetning til hva svært mange tror, er kjernekraft ikke bare det tryggeste, men også den mest klimavennlige måten å produsere energi på. Det vet FNs Klimapanel, som også mener det er konkurransedyktig på pris.

Ved å erstatte olje vil et kjernekraftverk redusere CO₂-utslippene årlig med seks millioner tonn. Med syv kjernekraftverk (Sverige har åtte), vil Norge kunne spare klimaet for like mye CO₂ som vi slipper ut. Dagens kjernekraftverk sparer allerede det globale klimaet for omtrent tre milliarder tonn CO₂ hvert år ved å erstatte kull.

Men kjernekraft fremkaller frykt, kraftverkene tar lang tid å bygge, og mange er bekymret for avfallsproblematikken. Det er ingenting som tyder på at det vil være politisk vilje til å følge FNs Klimapanels anbefaling.

Innen elektrisitet er det nå fornybar som vokser raskest, spesielt vind- og solkraft. I tillegg ser vi en voldsom vekst innen elektrifisering av transportsektoren. Det høres unektelig ut som en attraktiv løsning, men den har en logisk brist.

Alt fornybart gjør bruk av ikke-fornybare ressurser. Disse ressursene er begrenset, og i et brev til Klimapanelet påpeker ledende britiske forskere ved Natural History Museum at vi vil slite med å produsere nok mineraler og metaller som kobber, kobolt, neodym og dysprosium til å elektrifisere verden. Så selv om fornybar er viktig, er det langt fra nok.

Vi når ikke Klimapanelets mål, fordi vi i altfor stor grad styres av følelser heller enn fakta. Derfor klarer vi ikke å samle oss, verken nasjonalt eller internasjonalt, til å gjøre det som trengs for å senke utslippene tilstrekkelig. I stedet øker de.

Vi vil ikke ha kjernekraft, fordi vi tror det er veldig farlig. I stedet lar vi kull fortsette å bidra til økte utslipp og ta livet av flere mennesker hver eneste dag, enn det totalt har dødd i kjernekraftulykker. Vi tror vi enkelt kan løse klimautfordringen med fornybar energi, men regner ikke på arealbehovet og om det finnes nok mineraler og metaller.

Vi tror at det vi gjør som enkeltindivid i Norge bidrar mye, mens fakta viser at det betyr svært lite, og at effekten vil være mye større dersom nasjonen samles for å eksportere kunnskap og teknologi til de landene hvor det virkelig monner. I stedet fokuserer vi debatten rundt følelsen av skam og dårlig samvittighet – og bompenger.

Vi skal likevel ikke gi opp. Selv om vi ikke klarer å nå klimamålene, stopper ikke behovet for utslippskutt i 2030 eller 2050. Klimapanelet har, med basis i fakta, sagt hva de mener må til for å reversere klimaendringene.

Det er opp til oss om vi vil lytte til dem.