Det skal ikke kun være Teslaer, BMW-er og Porscher som har tilgang til havet

DEBATT: Dette er ikke rakettforskning, det handler om fornuftig og god byplanlegging.

SJØKANTEN: Det hadde vært så fint om Bergen virkelig utnyttet det faktum at den er en havneby, ved å legge til rette for opphold og bevegelse langs hele av sjøkanten, skriver student Lars Petter Halvorsen Omland. Bildet er fra Verftet på Nordnes. Bjørn Erik Larsen

Debattinnlegg

Lars Petter Halvorsen Omland
Student

Bergens politiske ledelse har solgt byens sjøside til privat eierskap. Etter hvert som vannkanten i sentrum har blitt bygget ut, og privatboliger erstatter tidligere industriområder, stenges stadig nye områder for allmennheten og underlegges private eierinteresser.

Eksemplene er mange: Solheimsviken, Måseskjæret og de nye boligene i Breiviken. Og hva med Nordnes Brygge eller Georgernes Verft, der bryggen er smal, og man føler at man oppholder seg på beboernes premisser?

Det hadde vært så fint om Bergen virkelig utnyttet det faktum at den er en havneby, ved å legge til rette for opphold og bevegelse langs hele av sjøkanten. Det er også vesentlig at førsteetasjene i bebyggelsen i utgangspunktet reserveres for næring, ikke privatboliger.

Lars Petter Halvorsen Omland. Privat

Som eksilbergenser er det med et tungt hjerte jeg har observert hvordan hovedstadens politikere til de grader forvalter sjønære områder bedre enn sine bergenske kolleger. Kontrasten til Oslo kunne ikke vært mer slående.

I 2008 vedtok Oslo bystyre utviklingen av «Havnepromenaden», som en del av den overordnede strategien for «Fjordbyen Oslo». Resultatet er tilnærmet uhindret adgang til sjøen for byens innbyggere. Underveis treffer man på konsertarenaer, badstu-båter, godt tilrettelagte badeplasser og bygninger med offentlig adgang og interesse.

Bergen kalles ofte «tilfeldighetens by». Solheimsviken er et nedslående eksempel på dette. Det eneste virkelige offentlige pusterommet langs sjøkanten, er et mindre oppholdsrom ved en broovergang. Ingen offentlig badeplass, ingen naturlige samlingssteder langs sjøkanten.

Under spaserturer langs bryggekanten er det god anledning til å studere middagsmaten til beboerne i de nye boligblokkene. På det bredeste er bryggekanten fem–seks meter.

TILFELDIGHETER: Bergen kalles ofte «tilfeldighetens by». Solheimsviken er et nedslående eksempel på dette, skriver Lars Petter Halvorsen Omland. Jan M. Lillebø

Summen av alt som skjer, skaper et inntrykk av at verken bergenske byplanleggere, arkitekter eller politikere forstår hvordan man skaper varige og gode offentlige rom. Sjøkanten tilhører oss alle og skal ikke selges til en liten elite, som skal sitte på verandaen med sin rosévin og se ned på folk flest som stenges ute.

Ønsker virkelig ikke Bergen at det skal være folk og liv langs sjøkanten?

Oslo kommune har forstått at bryggene må lages brede nok til at man ikke føler at man befinner seg i «hagen» til privatboligene på landsiden. Det er stort sett utelukkende serveringssteder eller kontorer i byggenes første etasje.

Derved unngår vi at badegjestenes grillukt forstyrrer beboerne, og de slipper å føle at de «tar seg til rette» når de nyter solen og badelivet på bryggekanten. Dette er ikke rakettforskning. Det handler om fornuftig og god byplanlegging.

Sjøkanten tilhører fellesskapet. Vannkanten skal være åpen for alle og ikke reserveres private eierinteresser. Det er derfor vi har en grunnleggende regel om byggeforbud i 100-meterssonen. Det skal ikke kun være Teslaer, BMW-er og Porscher som har tilgang til havet.

Byutvikling er politikk. I september er det valg. Hva mener byens politikere om dette?

Har du meninger? Send oss en e-post. Følg BTmeninger på Facebook!

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg