Det må bli lettere å bli «en av oss»

Jeg lengter etter politikere som tar på alvor sin posisjon som moralske ledere for samfunnet.

EN AV OSS: Det skjer noe med et menneske når det blir fremmedgjort, mistenkeliggjort og holdt utenfor, skriver Heidi Wittrup Djup. Privat

Debattinnlegg

Heidi Wittrup Djup
Psykologspesialist og daglig leder, Klinikk for krisepsykologi

Som psykolog har jeg hatt befatning med mange mennesker med fluktbakgrunn. Det har gjort inntrykk å høre om tortur, overgrep og skadene krig og nød innebærer. Erfaringene får vi ikke endret. Fortiden må bæres, selv om vekten kan lettes med god hjelp og støtte.

Det vi kan gjøre noe med, er situasjonen her og nå og retningen vi innstiller fremtidens kompass mot. Derfor gjør det også inntrykk at det for mange er situasjonen i nåtid i Norge, som tynger dem mest.

De kjemper ikke bare mot tidligere traumer. De kjemper for å bli akseptert som fullverdige medlemmer av vårt samfunn. For å få definisjonsmakten over sin egen virkelighet, og for at deres barn skal kunne delta på lik linje med andre.

LØFTER DEBATTEN: Jeg deler bekymringen til Abid Raja (bildet) for hvordan den fremmedfiendtlige retorikken preger vårt samfunn, skriver psykolog Heidi Wittrup Djup. Heiko Junge / NTB scanpix

Det er smertefullt å være «en av dem», når ønsket er å være «en av oss». Det skjer noe med et menneske når det blir fremmedgjort, mistenkeliggjort og holdt utenfor. Politisk retorikk kan gripe direkte inn i folks psyke og egenverd. I tillegg er utenforskap til skade for samfunnet som helhet, og noe vi alle må bekjempe. Fordommer og grupperinger skaper frykt og avstand som setter oss alle i risiko. Samfunnet blir aldri sterkere enn vårt svakeste ledd.

Det hjelper ikke å be mennesker som holdes på utsiden om å «integrere seg», hvis ikke omgivelsene tilrettelegger for å integrere dem. En slik tilrettelegging handler om mer enn tjenester og system. Det handler om hvilket samfunnsklima vi skaper gjennom ord og handlinger. Hvilket menneskesyn vi bygger vår nasjonale identitet på, og hvorvidt mangfold anerkjennes som verdifullt for vårt fellesskap.

Det er denne diskusjonen jeg oppfatter at Abid Raja ønsket å ha i etterkant av sin mye omdiskuterte kronikk. Diskusjonen om hvilket samfunn vi skal være. Jeg deler Rajas bekymring for hvordan den fremmedfiendtlige retorikken preger vårt samfunn, men jeg deler også hans visjoner om et samfunn der hudfarge eller kulturell praksis ikke begrenser hvilke muligheter livet kan gi.

Der det er mulig å være «en av oss» uavhengig av tro, identitet eller bakgrunn. Men veien til et slikt samfunn må ikke brolegges med fiendebilder og mistenkeliggjøring av andres intensjoner. Og våre ledende politikere må ikke være dem som legger ned de største steinene.

For hvem vi er, lar seg ikke definere av hudfarge, hodeplagg, ateisme eller Gud. Det handler om noe mye større: hvem vi er for hverandre. Hvilket rom vi gir til de mest utsatte, hvordan vi omtaler hverandre, og hva vi gjør for å skape et «oss».

Jeg lengter etter politikere som tar på alvor sin posisjon som rollemodeller og moralske ledere for samfunnet. Som bidrar til å justere vår medmenneskelige kurs, og leder oss mot et samfunn der mangfold og variasjoner er forenlig med «oss». For selv om ulike saker og motsetningsfylte diskusjoner er viktig, har den siste tidens hendelser, med et rasistisk motivert drap og høyreekstrem terrorisme, vist at ingen er trygge før alle er det.

Vår historie er ikke adskilt av fortid og fremtid. Den pågår hele tiden. Det er her og nå vi har mulighet til å skape et trygt og inkluderende samfunn for våre medborgere og dem som kommer etter oss. Så kan vi i fremtiden se tilbake på at den politiske uenigheten aldri tok fra oss den grunnleggende respekten for enhvers iboende menneskeverd.