Klimaflyktninger må få bedre rettsvern nå

Kan en internasjonal klimadomstol bidra til mer fremtidsrettede rettslige løsninger på klimakrisen?

UBEBOELIG: Forskere mener at det i 2050 – om bare 30 år – kan være opptil en milliard klimamigranter, skriver innsenderen. Rafiquir Rahman, Reuters

Debattinnlegg

Siri Gloppen
Professor i sammenliknende politikk, UiB og leder for Centre on Law & Social Transformation

Klimakrisen stiller oss overfor radikalt nye utfordringer som både krever ny politikk og ny rett. Vi trenger lover og regler som mer effektivt begrenser utslipp og etablerer ansvar for klimatiltak, og vi trenger institusjoner som håndhever klimanødvendig juss og beskytter økosystem og grunnleggende menneskerettigheter i en ny og krevende tid – både for oss som lever i dag og for kommende generasjoner.

INNSENDEREN: Professor Siri Gloppen UiB

En av de store utfordringene er de enorme klimarelaterte folkeforflytningene. Forskere mener at det i 2050 – om bare 30 år – kan være opptil en milliard klimamigranter. Mange lever som internt fordrevne i eget land, andre krysser landegrenser og blir det vi ofte kaller klimaflyktninger.

Interne klimamigranter er i prinsippet lokale myndigheters ansvar. Samtidig er klimaendringene større i deler av verden hvor det allerede er store sosiale og økonomiske utfordringer – og i land som i liten grad har ansvar for klimautslippene. Det trengs derfor internasjonale regelverk for å fordele ansvar for interne klimamigranter, både av moralske grunner og for å hindre at flere drives på flukt over landegrensene.

For internasjonale klimamigranter er mangelen på rettsvern akutt. De faller i dag ikke inn under flyktningkonvensjonen og har dermed ikke krav på asyl eller opphold i andre land.

Noen mener det beste ville være utvide konvensjonen til å gjelde denne gruppen. Andre fraråder det, både fordi flyktningkonvensjonen allerede er under så sterkt press, men også fordi det er så komplisert å definere klimaflyktninger. Ofte er det gradvise og sammensatte grunner til at de reiser.

Les også

Rafto-vinneren insisterer på at alle har krav på beskyttelse

Strategiene for å gi klimamigranter vern fokuserer nå på internasjonale avtaler som ikke er rettslig bindende, som Plattformen for katastrofe-fordrevne fra 2015, som kom ut av det norsk-sveitsiske Nansen-initiativet og er underskrevet av mer enn 100 land.

Den globale migrasjonsavtalen, fra desember 2018, er undertegnet av et flertall av FNs stater, men omfatter ikke viktige land som USA. I denne avtalen sees klimamigranter som del av det totale migrasjonsbildet. Spørsmålet er om dette kan sikre migrantenes menneskerettigheter – og om det svarer på det særlige moralske ansvaret som landene med størst ansvar for klimautslipp har for klimaflyktninger.

En strategi aktivister i stadig flere land bruker når myndighetene svikter i klimapolitikken, er å gå til domstolene for å tvinge frem handling. I Norge fikk vi det første klimasøksmålet i 2016 da Greenpeace og Natur og Ungdom ba Oslo tingrett om å dømme beslutningen om oljeboring i Arktisk ugyldig. De mente videre oljeleting strider mot Grunnlovens §112, som blant annet slår fast at: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares».

I dommen fra Oslo tingrett fikk staten medhold i at oljeboringsvedtaket var lovlig, men samtidig slo den fast at denne typen spørsmål kan prøves for retten. Saken ble anket og skal opp til høring i Borgarting lagmannsrett i november. Nå har også Naturvernforbundet og Besteforeldrenes klimaaksjon stilt seg bak.

I alle deler av verden er det nå klimarettssaker. En rapport fra mai i år fant 1023 rettssaker i 28 land. Ofte er det barn som er saksøkere. De ber domstolene om å tvinge myndighetene til å ta ansvar for å sikre miljøet for kommende generasjoner. Mange saker blir avvist, men vi ser også at domstolene finner rettslige grunnlag for å pålegge myndighetene handling i klimapolitikken.

I Nederland har to domstoler støttet Urgenda-søksmålet som pålegger myndighetene en mer radikal miljøpolitikk, saken er nå i Høyesterett.

I Colombia sa Høyesterett i 2018 at Amazonas er en person i rettslig forstand – på samme måte som bedrifter er det – og at myndighetene må gjøre mer for å sikre rettighetene til dette økosystemet. Vi finner tilsvarende dommer som gir elver rettigheter i New Zealand og India.

Er dette veien å gå? Og bør vi også ha en internasjonal klimadomstol som kan bidra til mer fremtidsrettede rettslige løsninger på klimakrisen?

3. og 4.oktober arrangeres «Sampolkonferansen: Tempen brenner» i Universitetsaulaen om klima og samfunnsvitenskapen