Ja, det er ubehagelig å snakke om døden, men ikke farlig

Det kan faktisk også gjøre godt.

Publisert:

ÅPENHET: Hvorfor er døden vanskeligere å snakke om enn livet? Det er jo like naturlig, skriver Christine Emilie Heitmann Pedersen. Foto: Privat

Debattinnlegg

Christine Emilie Heitmann Pedersen

Det uendelige ønsket om å bli mamma ble til virkelighet, men like etter snudd til mareritt. Lange dager, timer og minutter med fortvilelse, sorg, sinne og til slutt utmattelse.

Døden blir snakket om, det blir den. Av dem som tør. Av dem som tør å trø ut av komfortsonen sin for å spørre hvordan det går, eller si at de ikke vet hva de skal si. Hvordan skal de vite hva de skal si? Det er nemlig ikke noe å si. Men det snakkes om.

Det som ikke snakkes om, er alle de kroppslige påminnelsene en mor går gjennom, og som en far er vitne til. Alt som er naturlig, men som blir til en evig retraumatisering av ditt livs verste mareritt.

Alt håret som faller av, og som legger seg som et ullteppe over hodeputen din, eller tetter sluken i dusjen bare du tenker på å dusje. Når man kler av seg for å gå i dusjen og tilfeldigvis går forbi speilet og ser den nakne, slappe magen som en gang bar et barn, og som fortsatt bærer preg av det.

Brystene som henger og dingler i stedet for å være fulle av melk.

Les også

Asbjørn Sandøy: – Livet går videre? Denne gangen er jeg faktisk ikke sikker.

Alle klærne som ikke passer ennå etter svangerskap og fødsel. For ikke å glemme de klærne som faktisk passer. Gravidklærne. De som en gang brakte frem gode tanker og følelser, overrumpler deg nå med vonde følelser og tårevåte øyne. Men du må gå med dem så lenge du ikke vil gå naken. Ja, det går og an å kjøpe seg nye klær, men planen var jo å bruke gravidklærne i ammetiden.

Den tiden som skulle være nå.

Så kommer lykken og banker på døren igjen. En uendelig stor glede, frykt og sorg overtar følelsesregisteret igjen. Ikke i hver sin tur, men samtidig. Som et kaos, der du skal prøve å balansere gleden over det største et menneske kan få oppleve, med sorgen over det verste et menneske kan gå igjennom.

Å glede seg over et barn som er på vei, mens sorgen over tapet av et annet barn er så nært i tid at du egentlig bare kan gått to skritt tilbake for å oppleve den gleden vi kjente over å bli foreldre i sommer.

Å balansere dette og samtidig være kjæreste, datter, søster, tante og prøve å gjennomføre livet. Gå på skolen. Puste. Det er vanskelig. Men det går greit. Vi har noe å se frem til i mørket. Vi skal bli foreldre, igjen.

Det er sårt, trist, skummelt og så fantastisk. Men så er det over. Hjertet banker ikke lenger. En spontanabort, «missed abortion», kalte hun det. Ny runde med fortvilelse og sorg. En annerledes sorg sådan. Ikke lik sorgen over å miste et barn. Denne sorgen er over det som skulle komme.

Håpet vi hadde ble borte. Det er ubeskrivelig trist.

Så skal det som er skapt, ut. En veldig utrivelig dag. De som har opplevd det, vet. De vet også at de kroppslige påminnelsene er der nå også, så følelsesmessig vonde og uutholdelige. Jeg er glad vi var to og fortsatt er det.

En måned etterpå blir det ny runde. Testene viser behov for utskraping, og fortvilelsen sprer seg i kroppen. Jeg ante lite og ingenting om hva jeg hadde i vente da marerittet inntraff igjen og igjen og igjen.

Jeg visste at minner og enkelte ting ville trigge sorgen, men ante ingenting om de kroppslige påminnelsene som kom. Ante ingenting om prosedyrene ved en spontanabort, eller om de ulike formene for spontanabort.

Men nå vet jeg.

Jeg vet også at det hjelper å snakke om det. Jeg vet at det hjelper å være åpen om døden.

For hvorfor snakkes det ikke om disse tingene? Hvorfor snakkes det ikke om de tre spontanaborttypene når det snakkes om diabetes type 1 og type 2.

Hvorfor er døden vanskeligere å snakke om enn livet? Det er jo like naturlig.

Å snakke om de ubehagelige temaene er vanskelig, men det er ikke farlig. Det kan faktisk også gjøre godt.

Innlegget ble først publisert på bloggen Kokkejævel

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg