Mitt liv har handlet om å overleve

Jeg ønsker så indelig å være en del av fellesskapet.

Publisert Publisert

FANGET: Barndommen gjorde meg psykisk invalid. Nå er jeg fanget i fattigdomsfellen og kommer meg ikke ut, skriver innsenderen. Foto: Eirik Brekke

Debattinnlegg

  • Kvinne (54)
    Ufør, enslig, bor i kommunal leilighet i Bergen
  1. Leserne mener

Jeg vokste opp i en bygd i Hordaland som den eldste i en stor søskenflokk. Mat og klær var mangelvare hjemme hos oss. Den som kom sist til middag, fikk ikke mat.

Jeg fikk aldri en krone i lommepenger. Det verste var likevel mangelen på kjærlighet, trygghet og samhold. Jeg vokste opp med grov omsorgssvikt og fysiske og psykiske overgrep, uten at noen grep inn.

Barndommen gjorde meg psykisk invalid, og for meg henger fattigdom og sykdom sammen.

Jeg husker nesten ingenting fra oppveksten. Trolig har jeg fortrengt det meste. Jeg måtte være mor for mine yngre søsken. Barne- og ungdomsskolen var et helvete, og jeg har alltid vært ensom. Gymnaset klarte jeg så vidt å fullføre, men kunne ikke bo hjemme.

Jeg var så fattig at jeg i en periode måtte bo i telt. Jeg ble uteligger. Å mestre skolen og gjøre lekser var veldig utfordrende.

Om vinteren fikk jeg låne en kioskhytte på en campingplass. Jeg hadde en kokeplate og dusjet på skolen. Seinere fikk jeg borteboerstipend fra Statens lånekasse, men det var nesten ikke beboelig på de hyblene jeg hadde råd til.

Les også

Les hvorfor BT starter «Historier om fattigdom»

Da jeg kom til Bergen 20 år gammel, fikk jeg hjelp hos psykolog. Men det fikk meg ikke ut av fattigdommen. Skadene var for store. I flere perioder var jeg uten inntekt og levde av sosialhjelp.

Jeg ville bli barnevernspedagog, men måtte avbryte utdanningen som 25-åring, fordi jeg var for syk til å fullføre. Jeg ble ung ufør og er såkalt «heldig». Pengene skal strekke til, men jeg får det ikke til. Å ikke ha råd til psykolog, fysioterapeut og tannlege er fortvilende.

I en spesielt vanskelig periode av mitt voksne liv tok jeg opp forbrukslån på over 200.000 kroner. Jeg har fremdeles fem år igjen å betale minstebeløpet på. Det rammer en allerede sårbar økonomi.

Jeg er fanget i fattigdomsfellen.

Jeg har dårlig livskvalitet. Jeg kan ikke ha en vanlig jobb på grunn av helsen og bor i en kommunal bolig i Bergen. Jeg har aldri råd til å drikke kaffe på kafé, eller spise middag på restaurant.

Jeg har ikke kjæreste, ingen nære venner og er ofte ensom. Hele livet har jeg savnet å være del av et fellesskap. Jeg er ikke bitter, men ofte trist og sint.

Trist på grunn av oppveksten min, over å være født inn i en ressurssvak familie. Mor skulle aldri hatt barn, men fikk mange. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt foreldre med større ressurser, både emosjonelt og intellektuelt.

Jeg er sint for at ingen grep inn.

Sint på regjeringen, som øker sosiale forskjeller i stedet for å utjevne dem.

Les også

For barn er fattigdom mer enn dårlig råd

For samfunnet er det god butikk å ta vare på hvert eneste barn. Barnehager må bli flinkere til å fange opp unger som ikke har det bra hjemme, og på skolen må elevene trygges.

Lærere og helsepersonell må engasjere seg i elevenes psykiske helse. Barn må få kunnskap om hvor de kan oppsøke hjelp når noe er galt. Naboer bør ta ansvar og bry seg om andre sine unger. Barnevernet bør kjenne sin besøkelsestid og ta ansvar, også i ettertid.

Banker må ikke gi forbrukslån til folk med lav inntekt. Voldsoffererstatning og rettferdighetsvederlag må bli reelle ordninger. Arbeidsplasser for uføre må skapes, og bostøtte og boligpolitikken i Bergen forbedres.

Men jeg er glad for å bo i en by. Her er det kommunale boliger og nær tilgang til psykisk helsehjelp. I Bergen jobber mange for å inkludere oss som faller utenfor.

Mandager kan jeg spise vegetarmiddag i Solheim kirke, og en lørdag i måneden er det middag hos Frelsesarmeen. Å kunne gå dit er oppløftende. Jeg benytter meg også av Røde Kors og Amalie Skrams hus, et tilbud for kreative menneske med psykiske plager.

Jeg har vært uheldig og skulle ønske jeg fikk en ny sjanse. Mitt liv har handlet om å overleve. Men nå, for første gang, har jeg en følelse av å leve. Etter at jeg nådde bunnen for noen år siden, forsto jeg at jeg er nødt til å strekke meg etter andre mennesker, og jeg har aldri vært så sosial som nå.

Alle trenger å være del av et fellesskap.

BT kjenner skribentens identitet.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg