Å Velstand, Velstand

DEBATT: Vestlandet har ikke behov for mitt syn på verdiskaping, skriver Bergens Tidendes Morten Myksvoll i en kommentar forrige uke.

ØKONOMISK BEHOV: Det er ikke helt likegyldig hva slags næringer vi har i Norge. For det første trenger vi noe vi kan selge til utlandet, skriver Mímir Kristjánsson. Vegar Valde (arkiv)

Debattinnlegg

Mímir Kristjánsson
Forfatter og ordførerkandidat for Rødt i Stavanger.

Bakgrunnen er mine uttalelser om å «flytte tyngdepunktet i politikken ut av Oslo og vestover mot kysten der verdiene faktisk skapes».

Ifølge Myksvoll er Oslo-folk nemlig norgesmestere i å skape verdier. Her støtter han seg trolig på tall fra Statistisk sentralbyrå, som viser at bruttonasjonalprodukt pr. innbygger er høyest nettopp i hovedstaden. Nå tar disse tallene riktignok ikke med inntektene fra norsk sokkel (disse spres jevnt over landet fremfor å fordeles på fylkene der folk faktisk jobber i oljen), og dermed gir de et noe misvisende bilde av verdiskapningen i et oljefylke som for eksempel Rogaland.

Men selv om man går god for SSBs oljefrie tall, slik Myksvoll ser ut til å gjøre, blir man ikke så veldig mye klokere. Jo da, bruttonasjonalprodukt er høyere pr. innbygger i Oslo enn i mange fylker langs kysten. Men forteller det oss hele sannheten om hvordan den norske velstanden er blitt til?

Les også

Les også Morten Myksvolls kommentar: «Oslo bidrar – faktisk»

Myksvoll er opptatt av verdiene som skapes når en frisør klipper sine kunder. «Når ein frisør får lønn, er det fordi jobben hen gjer tilbyr ei teneste med verdi», skriver han. Det er riktig. Men hvorfor, Morten Myksvoll, er det at en norsk frisør tjener hundre ganger mer enn en frisør i Sudan? Er det fordi den norske hårklipperen er hundre ganger mer verdiskapende enn sin sudanske kollega?

Nei, den norske frisøren tjener mer enn sin sudanske motpart fordi Norge har et høyt lønnsnivå og kunder som vil betale mer for hårklipp. Dette lønnsnivået fastsettes i den høyproduktive industrien, og så følger resten av arbeidslivet etter. Med Mortens Myksvolls regnemåter er det helt umulig å forstå slik en sammenheng, for i hans verden er en krone tjent helt lik uansett hvordan man tjener den.

Les også

Klassekampens nyhetssjef blir ordførerkandidat for Rødt

Men det er ikke helt likegyldig hva slags næringer vi har i Norge. For det første trenger vi, slik Myksvoll også er inne på, noe vi kan selge til utlandet. Det kan være varer eller tjenester, men noen må altså ville kjøpe det av oss.

For det andre spiller industri en særegen rolle som driver for innovasjon og teknologi. I mange sektorer er det begrenset hva slags teknologiske fremskritt man kan gjøre. En strykekvartett som spiller Beethoven dobbelt så fort, er ikke dobbelt så bra. Men industrien blir dobbelt så god om den produserer det samme på halvparten av tiden. Det er derfor politikere av alle farger og i de fleste land i Europa, blant annet vår egen næringsminister Torbjørn Røe Isaksen, legger så mye vekt på nettopp industrireisning.

Jeg kan gi Morten Myksvoll rett i at krangelen mellom østen og vesten, eller snarere Oslo og resten, fort kan bli fordummende. Men det vi absolutt ikke må miste av syne, enten vi bor i Stavanger, Oslo eller det Myksvoll kaller «finansbyen Bergen», er hva det er som har skapt norsk velstand. Det er fornuftig forvaltning av våre naturressurser langs kysten og en høyproduktiv og høyteknologisk industri i verdensklasse. Det er dette som gjør at norske frisører, aviskommentatorer og forfattere kan heve anstendig lønn.

Akkurat dét poenget hadde jeg egentlig forventet gehør for i Bergens Tidende.