Inkludering eller segregering for minoritetselever?

At fylkeskommunen legger ned et opplæringstilbud som strider med viktige prinsipper i opplæringsloven er ikke særlig kontroversielt.

ROSER ORDNINGEN: Nuntipat Banwanit (foran til v.) og Rowela Andres synes timene i E-klassene på Bergen Katedralskole er lettere å forstå. Men nå vil fylkeskommunen legge ned tilbudet. På pulten bak sitter Chantal Bakar og helt bakerst til høyre sitter Andrei Gorgescu. Bjørn Erik Larsen

Debattinnlegg

Line Torbjørnsen Hilt
Førsteamanuensis ved Institutt for pedagogikk, Universitetet i Bergen

Nylig besluttet Hordaland fylkeskommune å legge ned en egen studieforberedende klasse for minoritetsspråklige elever ved Bergen Katedralskole, samt klasser for minoritetsspråklige ved helse- og oppvekstfag ved Fyllingsdalen og Åsane videregående skoler (VG1). Både lærere, elever og rådgivere ved skolene har kritisert avgjørelsen. Elevene sier de føler sterk tilhørighet og trygghet i denne typen klasser, noe som utvilsomt er positivt for elevenes læring. Lærere og rådgivere viser på sin side til gode erfaringer og resultater fra opplæringstilbudet. Blant annet har elever i den såkalte E-klassen ved Bergen Katedralskole angivelig lavere frafallsprosent enn andre minoritetsspråklige elever. Hva er så problemet?

En revisjon fra Deloitte har nylig stilt spørsmål ved prinsippet for organisering av særskilte opplæringstilbud for minoritetsspråklige. De hevder at atskilte klasser strider mot opplæringsloven § 8-2, som sier: «Til vanleg skal organiseringa ikkje skje etter fagleg nivå, kjønn eller etnisk tilhør.» Det er dette som er grunnlaget for fylkeskommunens avgjørelse. I de aktuelle tilbudene går de minoritetsspråklige elevene i egne klasser i hele det videregående opplæringsløpet. Selv om elevene for eksempel tar programfag sammen med elever i det ordinære løpet, har de sin primære tilhørighet til minoritetsklassen. Slik sett er tilbudet utvilsomt segregerende.

Les også

«De kaller den Katten, men jeg kaller den «hjemme». Et sted der alle er like.»

I Norge har prinsippet om at skolen skal være inkluderende lange tradisjoner. Elever fra ulike sosiale lag, med ulike forutsetninger for læring, med og uten funksjonshemninger og med ulik språklig og kulturell bakgrunn, skal møtes på samme skole, i samme klasse, og ha sin tilhørighet der. Skolen skal speile samfunnet, som det heter. For at elevene skal dannes til demokratiske borgere er det positivt at de møter et mangfoldig miljø i skolen. I tillegg er det et viktig prinsipp at minoritetselever skal bli integrert i samfunnet, og at dette kan oppnås ved å omgå norske elever og snakke norsk.

ARTIKKELFORFATTEREN: Line Torbjørnsen Hilt er førsteamanuensis ved Institutt for pedagogikk på UiB.

Dette er bakgrunnen for loven om at elevene ikke skal skilles ut i egne grupper basert på etnisitet over lengre tid (jf. formuleringen «til vanleg»). Kan det likevel være slik at det som er bra for samfunnet, ikke nødvendigvis er bra for elevene det gjelder? Ja, slik kan det selvsagt noen ganger være. Ulike hensyn må veies opp mot hverandre, blant annet hensynet til «elevenes beste», som det tidligere har vært påpekt. Det kunne jo for eksempel tenkes at lovverket burde endres dersom det viser seg at disse elevene har bedre læringsutbytte i et segregert opplæringstilbud. I 2012 fikk man, nettopp av slike hensyn, et unntak i loven knyttet til innføringsklasser for minoritetsspråklige elever. Man argumenterte da for at det som virket segregerende på kort sikt (innføringstilbud) kunne virke inkluderende på lang sikt, ved at elevene fikk bedre språklig og faglig kompetanse. Innføringstilbud ble dermed gjort lovlig som et unntak fra § 8-2, men med en utvetydig grense på to år.

Lærere og rådgiver ved Bergen Katedralskole viser til gode resultater for elever som har gått i E-klassen, og det kan godt være at mange elever får et tilfredsstillende læringsutbytte i disse klassene. Man må likevel stille spørsmål ved om frafallstallene fra Katedralskolen, som er blitt trukket frem som argumenter her i BT, virkelig er sammenliknbare med den nasjonale frafallsstatistikken. En åpenbar innvending er at det i inntakskriteriene for studietilbudet for minoritetsspråklige står: «Elevar utan, eller med svake norskkunnskapar kan ikkje takast inn i dette kurset». Det er altså gode grunner til å tro at de elevene som har fått en plass i E-klassen ikke er helt sammenliknbare med minoritetsspråklige elever generelt.

Det er gjort lite forskning på denne type tilbud. I min egen forskning på innføringsklasser for nyankomne elever vil det imidlertid være en del overførbare erfaringer. Innføringstilbud på ett eller to år viste seg for eksempel ikke å være tilstrekkelig for alle minoritetsspråklige elever for å komme opp på et nivå som gjør det mulig å fullføre ordinær videregående skole. Dette tyder altså på at noen av elevene trenger en mer langvarig tilrettelegging. Andre elever går derimot i innføringstilbud mens de egentlig er på et såpass høyt faglig nivå at de heller burde gå i ordinær videregående med språklig tilpasning. Minoritetsspråklige elever er altså en svært forskjelligartet gruppe, noe som tilsier at fleksible og differensierte opplæringsløp er nødvendige for at de skal klare seg i utdanningssystemet.

Les også

Egne klasser for minoritetsspråklige kan være ulovlige

Fra forskning vet vi også at såkalte tospråklige opplæringsmodeller har fordeler, spesielt for elevene som har de svakeste språkferdighetene. Dessverre brukes både tospråklig opplæring og morsmålsopplæring altfor lite i norsk skole i dag. Det er et stort paradoks at vi i utdanningssystemet er så opptatt av internasjonalisering og språkkompetanse uten at vi anerkjenner og ivaretar den språkkompetansen som minoritetsspråklige elever allerede har med seg.

At fylkeskommunen velger å legge ned et opplæringstilbud som strider med viktige prinsipper i opplæringsloven er etter min mening ikke særlig kontroversielt. Dersom dette tilbudet legges ned uten at man har andre tilbud som kan ivareta minoritetsspråklige elevers behov og forutsetninger på en tilsvarende eller bedre måte, er det mer bekymringsfullt. Deloitte konkluderer med at prinsippet om tilpasset opplæring, samt rett til særskilt språkopplæring (§ 3-12), skal være et tilstrekkelig grunnlag for at minoritetsspråklige elever kan få en opplæring tilpasset deres behov og forutsetninger i det ordinære opplæringsløpet.

Dette mener jeg det ikke er grunnlag for å påstå, spesielt med tanke på all forskningen som viser at opplæringstilbudet for minoritetsspråklige er langt fra tilstrekkelig. Dersom man skal legge ned et relativt velfungerende tilbud for minoritetsspråklige elever, bør man sikre at det finnes andre gode, differensierte løsninger som kan ivareta disse elevene, og som også er i tråd med lovverket.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg