Når pappa var edru, var han verdens beste pappa

Jeg har aldri vært redd for pappa, verken edru eller full. Å høre at noen andre har vært det, var helt jævlig.

Publisert:

ALDRI GI OPP: Vi har grått i telefoner til alle slags mulige instanser og bedt om hjelp, vi har følt at vi har dunket hodet i veggen, og vi har vært så slitne at vi bare har hatt lyst til å gi opp. Men å gi ham opp var aldri noe alternativ, skriver Julia Friberg. Foto: Privat

Debattinnlegg

Julia Friberg
Student og blogger

Pappaen min var uteligger det siste året han levde. En sliten alkoholiker under en presenning i skogen, ikke langt fra sentrum i den lille bygden hvor alle visste hvem han var. Sendt ut til ingenting for ørtende gang av rehabiliteringsinstitusjoner som tilsynelatende ga blaffen i ettervern.

Så lenge jeg har levd, har pappa havnet på fylla alt fra én gang i måneden til én gang i året. Til tross for dette var han utrolig nok edru på åttende måned da vi fant ham død under presenningen sin en kveld i mai for snart tre år siden. Pappas foretrukne cocktail var rødsprit rett fra flasken.

Julia Friberg Foto: Privat

Med jevne mellomrom ble pappa innlagt på ulike behandlingsinstitusjoner. Da hendte det ofte at han rømte ned til nærmeste bensinstasjon på jakt etter mer rødsprit, iført en litt halvveis kneppet sykehusskjorte og blå plasttrekk på føttene.

Jeg husker veldig godt en gang pappa akkurat hadde ankommet behandlingsinstitusjonen. Da hadde han allerede ligget dagevis hjemme hos seg selv, uten å være i stand til å gå på do. Han lå der til dagen etter, dynket i rødsprit, urin og avføring. Han hadde liggesår og vondt overalt. For hver runde på behandlingsstedet, ble det tydeligere og tydeligere for oss at pappa var en B-pasient.
Ved en annen innleggelse ønsket vi at pappa sine bandasjer skulle skiftes, ettersom dette ikke var gjort på lenge. Bandasjene hadde vært på i flere dager, og var helt gulbrune av verk. Vi opplevde at de ansatte ikke ville prioritere dette, så det endte med at mamma dro på et apotek, kjøpte bandasjer og skiftet sårene hans selv. På dette tidspunktet hadde mamma og pappa vært skilt i 15 år.

Vi har vasket pappas leilighet etter fyllekuler mange ganger, kastet ødelagte sofaer og funnet nye på Finn. Jeg ble som 17-åring sendt til Nav for å be om penger til klær på pappas vegne.

Les også

Julie Winge: – Jeg så ikke verden i edru tilstand på over 30 år

Jeg har lett etter pappa i timevis ute i skogen, for å prøve å finne stedet hvor han har lagt seg til for å drikke. Jeg har mottatt utallige telefoner om at pappa er på fylla igjen fra folk rundt om i den lille bygden min, hvor alle kjenner alle. Jeg har vært hjemme fra skolen for å ringe hvert eneste hotell og sykehus i København for å finne ut hvor pappa var, etter å ha funnet ut at han hadde reist dit og ikke gitt lyd fra seg på flere dager.

Jeg var redd for å dra på skolen de gangene han var på fylla, fordi jeg var redd for at noen i klassen hadde sett ham. Det hadde de jo ofte. Vi har grått i telefoner til alle slags mulige instanser og bedt om hjelp, vi har følt at vi har dunket hodet i veggen, og vi har vært så slitne at vi bare har hatt lyst til å gi opp.

Men vi har også vært på lange, fine fisketurer med verdens beste pappa. Vi har vært ukevis på hytten om sommeren med en pappa som alltid passet på oss når vi skulle bade, som lagde mat, tok oss med på bærturer, leste for oss på sengekanten og lærte oss masse. Når pappa var edru, var han verdens beste pappa. Å gi ham opp var aldri noe alternativ.

FINE STUNDER: I periodene da han var edru, tok han gjerne med barna ut i naturen, skriver innsenderen. Foto: Privat

En annen gang pappa var innlagt, merket vi at han var i ferd med å få delirium, en abstinens-tilstand med hallusinasjoner og kraftig skjelving. Han var skeptisk og snakket om spionpenner. Vi sa ifra til personalet, og fikk beskjed om at de hadde alt under kontroll. De hadde lang erfaring med medisinering av delirium. Mamma ringte behandlingsstedet og fortalte at de var nødt til å passe ekstra godt på.

Påfølgende natt fikk pappa så kraftig delirium at folk rundt ham ble skremt. Han gikk inn på andre pasienters rom og kastet ting rundt seg. Politiet måtte tilkalles for å legge ham i bakken. Vi fikk høre at en av sykepleierne ble livredd. Jeg har aldri vært redd for pappa, verken edru eller full. Men å høre at noen andre har vært det, var helt jævlig.

Historien om pappa viser krystallklart hvor viktig pårørendes innsikt kan være og hvor viktig individuell medisinering er. At et sykehusopphold ikke alltid er det riktige stedet for rusmisbrukere å skulle begynne å «trappe ned» etter flere tiårs høyt forbruk av piller og alkohol. Det han trengte var behandling av spesialister på tung medisinering og psykoser, og videre oppfølging over lang tid.

Jeg har fått høre mange historier om hvordan pårørende har opplevd helsevesenets manglende vilje eller evne til å hjelpe. Jeg er sikker på at det også finnes mange solskinnshistorier, og ikke minst tonnevis av vanvittig flinke folk i helsevesenet med et brennende ønske som å hjelpe, men som kanskje kjemper i et system som bare rett og slett fungerer for dårlig.

Den siste gangen pappa ble innlagt på en rusinstitusjon, hadde han allerede vært uteligger en stund. Vi ba spesifikt om at de måtte hjelpe pappa med å finne et sted å bo, og være så snill å ikke slippe ham ut til ingenting.

Tre måneder senere var det akkurat det som skjedde. Pappa ble sendt «hjem» til presenningen sin, uten så mye som et nummer å ringe. Hva er dette såkalte ettervernet da? Finnes det egentlig noe ettervern?

Pappas historie er dessverre ikke unik. Vi trenger bedre rusomsorg, behandling, individuell medisinering, ettervern og forebygging. Og det trenger vi nå.

Jeg vet ikke om pappa fortsatt hadde levd om hjelpen hadde vært mer tilgjengelig for ham. Men jeg vet hvor mange ganger vi har følt oss helt alene. Og sånn skal det ikke være

Nærmeste familie har lest og godkjent teksten. BT har sett dokumentasjon for deler av historien, men det er ikke mulig å verifisere alle opplysninger.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg