De ansatte går hjem, for der kan de få jobbe i fred

Til vår store forbauselse fylles de nye byggene med kontorlandskap.

UEGNET: Deling av kontor eller kontorlandskap egner seg ikke for konsentrasjonsarbeid. Det gir nedsatt produktivitet, øker antall feil og gir ansatte hodepine og manglende trivsel på jobb, skriver professor Bente Elisabeth Moen. Vidar Ruud, Scanpix

Bente Elisabeth Moen
Professor i arbeidsmedisin og global helse, UiB

Professorer som i årevis har sittet og skrevet vitenskapelige tekster og behandlet kompliserte data i forskjellige analyser i sine kontorer, får vite at de helst bør sitte i kontorlandskap. Administrativt personell som skal sette sammen data fra en mengde regneark for å rapportere fra EU-prosjekter, får beskjed om det samme.

Vi har i mange år hatt kunnskap som entydig sier at dersom man skal holde på med arbeid som krever konsentrasjon, så må kontorlandskap unngås. Deling av kontor eller kontorlandskap anbefales ikke for denne type arbeid. Det gir nedsatt produktivitet, øker antall feil og gir ansatte hodepine og manglende trivsel på jobb.

Eller, som vist i et NRK Brennpunkt-program nylig: De ansatte går hjem, for der kan de få jobbe i fred. Det siste er en katastrofe for et akademisk miljø. Hvordan skal studentene oppleve akademisk diskusjon og få råd og veiledning dersom de ansatte forsvinner hjem?

Kunnskapsbedriftene utarmes, og situasjonen er dramatisk. Som professor i arbeidsmedisin/global helse underviser jeg ofte internasjonale studenter fra lavinntektsland om arbeid og helse. Mange slike land har marginal kunnskap om arbeidsmiljø, og med en økende industri blir resultatet ofte et høyt antall skader og sykdom på arbeidsplassene.

En stor utfordring i undervisningen består i å skape forståelse for at vi alle har rett til et anstendig arbeid, der vi ikke utsettes for skadelige påvirkninger. Dette er en del av FNs menneskerettigheter, artikkel 23. Dersom man skal oppnå et godt arbeidsmiljø, må de forskjellige landene ha et regelverk som forteller at dette er et mål.

Les også

Kattebilete er det lite av på jobben hos oss: «Korleis skal vi kunne gjere jobben i eit landskap utan bøkene våre, og der vi stadig skal flytte frå pult til pult?»

Men regelverk av denne typen gir sjelden detaljer om hvordan den enkelte arbeidsplass skal utformes. I praksis må derfor ledere av bedrifter ha en kommunikasjon med arbeidstakerne sine om hva som er et godt arbeidsmiljø. Her har mange land et godt stykke vei å gå. Det kan være liten kompetanse om arbeidsmiljøet og dets betydning både blant ledere og ansatte, og i mange land er fagforeningene svake.

I Norge er det annerledes. Vi har en utmerket arbeidsmiljølov fra 1977, vi har et fungerende Arbeidstilsyn, vi har verneombud og fagforeninger. Vi har den norske arbeidslivsmodellen, der vi soler oss i glansen av et trepartssamarbeid mellom ledelse, ansatte og fagforeninger som gir godt fungerende bedrifter. Medvirkning og demokrati i arbeidslivet er typisk norsk, noe vi blir beundret for verden over.

Men hva skjer når det gjelder kontorlandskapene? Plutselig tas det ikke hensyn til eksisterende fagkunnskap. Ansatte i universitet og høyskoler plasseres i arbeidsmiljøer de ikke vil ha.

Møter holdes om temaet, men disse inneholder mer forsøk på overtalelse enn reell diskusjon. Ansatte får iblant si hva de mener, men opplever at ingen hører på dem når de protesterer.

Det er på tide å repetere også for norske myndigheter, ledere og andre som er ansvarlige for arbeidsmiljøet: Det er nødvendig med et godt samarbeid mellom ansatte og ledere for å få et godt arbeidsmiljø. Det betyr at man lytter til hverandre, og at ledelsen ikke overkjører de ansatte. Dersom man lytter og endrer planene etter det man hører, skapes motivasjon, arbeidsglede og stor produktivitet. Det er det vi vil i våre kunnskapsbedrifter, er det ikke?

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg