Ting jeg skulle ønske jeg visste da jeg var 13

DEBATT: Jeg kontaktet barnevernet like etter at jeg fylte 17. I ettertid har jeg tenkt mye på hvorfor jeg ikke kontaktet dem tidligere.

VOLD: Jeg vokste opp med en mor som ikke klarte å fungere som mor, skriver innsenderen. Da han var 17 år, kontaktet han barnevernet. Foto: Marita Aarekol

  • Anonym gutt (18)
Publisert:

Den første gangen jeg tenkte jeg skulle ringe politiet, var jeg 13 år gammel. Jeg visste ikke hva de kom til å svare. Jeg var redd for konsekvensene. Kanskje var jeg redd for at de skulle ta meg seriøst, og hva som kom til å skje da.

I dag er jeg 18 år, går på skole og jobber. Jeg bor for meg selv. Jeg har mange gode venner, men ingen kontakt med familien min. Jeg kontaktet barnevernet like etter at jeg fylte 17. I ettertid har jeg tenkt mye på hvorfor jeg ikke kontaktet dem tidligere. Og hvorfor det ble sånn.

Jeg skriver dette fordi jeg vil veilede andre barn som kjenner på den usikkerheten. På hva som kan skje om noen får vite hvordan du har det hjemme. Den usikkerheten må vi til livs.

Jeg husker jeg tenkte «Det blir sikkert bra igjen i morgen» de gangene jeg holdt på å ringe politiet eller snakke med naboen, eller en hvilken som helst voksen.

Les også

Les også: Caroline ba selv om å komme i barnevernets omsorg

Dette er en surrealistisk tekst å skrive. Jeg føler jeg har lest noe liknende i en samfunnsfagbok, eller sett det på Supernytt da jeg var liten. Det føles ikke ut som denne teksten handler om meg. Selv om jeg vet veldig godt at det er dette som har vært min virkelighet.

Da jeg var liten, døde min far brått. Jeg fikk aldri sagt farvel. Etter det vokste jeg opp med en mor som ikke klarte å fungere som mor. Hun klarte ikke styre økonomien, og klarte ikke håndtere følelsene sine. Dersom hun ble bare litt irritert, endte det med fysisk og psykisk vold.

Det var også noen gode stunder, men det var sjelden. Jeg kunne aldri vite helt sikkert hva det var jeg kom hjem til etter skole eller trening. Kom jeg hjem til noe tilnærmet normalt, eller til vold og trusler?

Utad var jeg pliktoppfyllende og gjorde det som var forventet av meg. Ingen av vennene mine visste hvordan det var hjemme.

Jeg husker at jeg kunne ønske jeg visste hvordan systemet egentlig fungerte. Man hører og leser så mye negativt om barnevernet, men det er ikke det som er realiteten. Jeg tror det er utrolig mange barn som ikke tar kontakt, som ikke ber om hjelp, på grunn av disse fremstillingene. Det gjør meg redd.

Les også

Fosterbarn: «Det vanskelige er å måtte forklare igjen og igjen at jeg har det bra, selv om jeg ikke bor med min biologiske familie»

Det burde vært pensum på barne- og ungdomsskolen hvordan barnevernet arbeider. Vi kunne hatt fem timer i året med «hvem er barnevernet» og invitert noen som jobber der til skolen. Vi skulle hatt den samtalen med barn så tidlig som mulig om hva som er greit og ikke. Noen skulle fortalt at det ikke er greit at de voksne slår.

Da jeg var 16 år, husker jeg at jeg skulle ønske det fantes en anonym tjeneste der man kunne ta kontakt eller spørre noen om: Er dette normalt? Er det sånn det skal være? Og hva skjer hvis jeg forteller dette til en voksen? Hva vil politiet gjøre? Hva vil barnevernet gjøre?

Risikoen ved å ta kontakt føles ikke bare veldig stor. Den er stor. For meg kostet det relasjonen til familien min. Slik ting er nå, tviler jeg på at dette noen gang vil bli bra igjen. Det kostet, men jeg angrer ikke.

Hvis du leser dette og er usikker på om ting er som de skal være i din familie: Jeg kan ikke love deg at foreldre kommer til å forstå. Eller endre seg. Eller si unnskyld. Jeg har hørt at noen foreldre klarer det, og at noen foreldre ikke klarer det. Det kan være skummelt.

Men jeg vet at ingenting blir bedre hvis du ikke sier ifra om hvordan du har det til en voksen du stoler på.

BT kjenner innsenders identitet.
Har du meninger? Send oss en e-post. Følg BTmeninger på Facebook!

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg