Universitetet lukker #metoo-samtalen

Det blir kluss når universitetet oversetter #metoo fra en moralsk bevegelse til et system.

Publisert: Publisert:

USUNT: – Å fremsnakke systemer i møte med ugreie erfaringer bygger på en usunn akademisk kultur, der telling og standardisering trumfer mennesket og nyansene, skriver Ingrid Birce Muftuoglu, postdoktor ved Universitetet i Bergen. Foto: Eivind Senneset (arkiv)

Debattinnlegg

Ingrid Birce Muftuoglu
Postdoktor ved institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen

Da #metoo høsten 2017 traff akademia, var rektor for Universitet i Bergen, Dag Rune Olsen, bekymret for at det ikke hadde kommet flere varsler.

På debattmøtet #metooakademia 18. januar snakket Olsen om å redusere trakassering med solide rutiner, elektroniske varslingsknapper og kurs for ledere. Han mente at standardiserte strukturer rundt varsling kunne bidra til å oppnå et realistisk antall varslinger.

Betraktningen bekrefter gapet mellom arbeidshverdag og ledelsens blikk.

Men #metoo er en omfattende og i hovedsak moralsk drevet bevegelse. Når den skal oversettes til system, blir det utfordrende.

Les også

Her er trakasseringssakene ved UiB

Å fremsnakke systemer i møte med ugreie erfaringer bygger på en usunn akademisk kultur, der telling og standardisering trumfer mennesket og nyansene. Det er viktig å få på plass varslingssystemer, men det er ikke løsningen på et bredt og sammensatt problem.

Med standardisering av varsling blir «alle» potensielle grenseoverskridere, fordi det er individets krenkbarhet som blir det moralske kompasset i søken etter å «rydde opp» i ukultur i akademia.

Men som Helge Holgersen, førsteamanuensis ved Det psykologiske fakultet og tillitsvalgt i Forskerforbundet UiB, så klokt sa på møtet: Det er noen få som tråkker over alminnelige grenser, og de vet hva de gjør.

Foto: Fred Ivar Utsi KLEMETSEN

Institusjonen og dens ledere bør ta større ansvar for at «de få» ikke skal forsure arbeidsmiljøet «til de mange».

Isteden foreslår universitetet tiltak som inviterer «de mange» til stadig å være på utkikk etter ugrei oppførsel i arbeidshverdagen.

Slik skapes en varslingskultur der de ansatte ansvarliggjøres for oppryddingen, mens ledelsen legger til rette med hjelpsomme strukturer og venter på at noen skal «tørre» å komme frem.

Og når varslene uteblir, kan de lene seg tilbake og si at de forventet flere.

Slik blir problemet spredt tynt utover og særlig nedover. Hvordan kan ledelsen ta ansvar?

Problemene innebærer komplekse menneskelige erfaringer og følelser. Likevel forventer universitetet «positive» resultater av raske, institusjonelle tiltak. Det bekrefter at universitetet i større grad bygger sitt virke på det målbare: antall artikler, siteringer, konferanser, innvilgede søknader – og nå antall tilfeller av trakassering.

Mens #metoo-kampanjen til en viss grad åpnet et rom for refleksjon, lukker universitetets håndtering samtalen ved å fokusere på sanksjoner og en allmenn rett til å være mistenksom.

Hvem skal ta den reflekterende rolle hvis det ikke er lederen for en av de største kunnskapsinstitusjonene i Norge?

Les også

Varslet om sextrakassering ved UiB, ble sykmeldt av prosessen

Les også

Morten Myksvoll: Ingen #metoo-veg ut frå Stortinget

Rektor kunne for eksempel kommentert hvordan polariseringen mellom moralsk riktig og moralsk feil, mellom å være offer og å trakassere, tåkelegger måten vi snakker om vanskelige arbeidsforhold i akademia.

Han kunne gått utenom det politisk korrekte og spurt: «Hva gjør #metoo med oss som medmennesker? Hvordan kan en standardisering av varsling skade? Hvem vil benytte seg av muligheten til å varsle? Hvordan kan vi være nyanserte, og samtidig ta vare på dem som har opplevd uholdbare ting? Hvordan skal vi ta vare på hverandre, og ikke minst hvordan kan jeg som deres leder ta vare på dere?».

Rapporteringsskjema, spørreundersøkelser, HMS-rutiner og en medarbeidersamtale i ny og ne fanger ikke opp erfaringene fra arbeidshverdagen som må ligge til grunn for å skape en god akademisk kultur.

Det at #metoo som bevegelse omfattet mange, på tvers av landegrenser og institusjoner, betyr ikke at strukturendringene i forlengelse av #metoo skal ramme alle gjennom institusjonalisering av mistenkelighet på den ene siden, og offerrollen på den andre.

Ledelsen bør ta ansvar og rydde opp i ukultur ved å tak i de få som lager kvalm, uten å generalisere og involvere hele institusjonen.

De aller fleste vet hvor grensene går.

Parallelt bør ledelsen initiere en åpen og informert samtale om arbeidsforhold og de ansattes hverdag. Og rett og slett bare lytte.

Det er litt som god forskning – det tar tid å forstå.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg